Etter min mening er den eneste permanente løsningen å eksponere seg selv for det man er nervøs for, mange nok ganger, så blir man tryggere og mer selvsikker. Det er enkel psykologi, kropp og sinn må erfare at du mestrer det. Og gjennom ett langt liv, så vil det dukke opp nye situasjoner, hvor man må igjennom det samme igjen, noen rammes desverre mer enn andre. At du er nervøs for en gradering i en alder av 31 år, skyldes sannsynligvis en av to ting, enten så har du akkurat begynt, eller så har du gradert veldig sjelden, da har du heller ikke opparbeidet deg nok erfaring som tilsier at du mestrer dette, men det vil du få
Nervøsitet er bare sunt, det holder deg fokusert, og hos de aller fleste så oppleves det mye værre innvendig, enn det oppleves utad for de som ser på.
Når jeg var student, så hadde jeg muntlig eksamener hvert halvår, foran en skokk med skumle leger som så usedvanlig morske og skremmende ut, noe som kan ta ifra en hver student motet. Det første året var jeg så nervøs at jeg seriøst vurderte å gå hjem når jeg sto å ventet på å få komme inn, selv om jeg visste at jeg kunne det jeg skulle, og èn gang handlet jeg faktisk på den impulsen. Men jeg tenkte raskt at "uten eksamen, ingen utdannelse", så jeg begynte å se for meg at jeg bare skulle inn å prate med noen venner, som var der bare for å høre hva jeg ville si, og at jeg med ganske stor sannsynlighet, ikke kom til å dø i løpet av de 20 minuttene det ville vare. Og selv om jeg nok opplevde eksamensperiodene som stress i de påfølgende år, så møtte jeg opp på eksamener og kom levende fra det. Men etter 3-4 år så tenkte jeg mindre og mindre på det, det ble en salgs rutine, og jeg hadde gjort det mange nok ganger til at jeg hadde mistet mentale argumenter som skulle tilsi det motsatte. Problemet var løst...ihvertfall hva gjelder eksamensangst!
Så begynte jeg å jobbe, og jammen dukket det opp nye ting som neste tok motet fra meg. En ung og uerfaren turnuslege, stå i rett klokken 8 om morran, og måtte komme med mine (u)faglige utredelser og diagnoser, foran halve sykehuset. Da var det bare å begynne om igjen, og den dag i dag så er dette helt uproblematisk. Nå venter jeg i spenning på hva det neste blir, for jeg skal nok helt sikkert igjennom flere ting som bringer frem usikkerhet og nervøsitet, jeg har en liten formening om at det kan innebære ei kone, ett spedbarn og svangerskapskurs, men vi får se.
I ekstreme tilfeller så brukes det medisiner, alkohol og andre substitutter for å roe ned angst/nervøsitet, men jeg synes erfaringsbasert læring er bedre enn symptomatisk behandling med medikamenter, da dette er noe du vokser på og kan bruke senere.
Den graderingen er jeg sikker på at går helt fint, og hva er egentlig worst case scenario? At du sparker feil vei, bommer på rundspark og stuper kråke i stedet? Flaut ja, men farlig?..nei
Lykke til!