Honnør for denne gitt
kone,hus,unger,hageflekk og hund?? <-- FAEN så kjedelig sier bare jeg....
Nei jeg skal nok klare å bli lykkelig gift engang (om det fins noe mannfolk som tørr,haha)
Masse unger, og husmorsbil og "det lykkelige" liv blir det aldri.....
Folk er for opptatte av det "normale" og at man skal være så inn i helvette LYKKELI framfor alle og enhver man med å kunne VISE hus og unger,flott hage osv så alle kan se hvor fint man har det ilag, at man glemmer av å faktisk VÆRE det.....
Nei folk får leve i sine bobler av "lykke", jeg går ut og trekker frisk luft istede!
Been there done that, såe derfor jeg kan bastant si at det livet ikke er noe for meg.
Hus kan jeg ha, unger kan jeg ha, bikkje kan jeg ha, men ikke i den settingen som du nevner. Min bikkje er langt ifra noen familiehund som man setter i en godstol i det store flotte huset på landet og venter på at ungene skal ville ta han ut i hagen og leke med han...
Vi er alle forskjellige, og er lykkelige i forskjellige settinger, men det å late som eller innbille seg at man er lykkelig i det som normalsamfunnet mener er definisjonen på et bra familieliv (som er skremmende lik den settingen du ramsa opp som "lykke") er det tragisk mange som gjør.... og bitene av det plukker jeg opp hver dag på jobben min bl.a.
Så lykke til med det livet du
Her så jeg sjansen min til å komme med en annen variant av denne.
Sett at noen har levd såpass "unormalt" at det normale og all dets forutsigbare kjedsommelighet er en trygghet og alle de rutinene som hører til er håndfaste holdepunkter. At det du beskriver som "feilaktig lykke" faktisk fungerer som en hærlig avslappende motpol til den turbulensen og utryggheten som var?
Det finnes tragisk mange mennesker som på tross av indre kaos på død og liv tilpasser ansiktet sitt utad til det de tror folk vil si og tro og mene. De flyr rundt og rydder og vasker nærmest manisk for å ha det pent og strøkent rundt seg, men om du ser på de i to sekunder så ser du at de holder på å drukne. Jeg vil tro at det er mange av disse du jobber med til daglig. (og flere såklart).
De du derimot ser litt mindre til er sånne som meg. Og min familie
Jeg elsker det forutsigbare kjedlige livet mitt og alle de trivielle daglidagse opp og nedturene det har å by på. En samboer jeg elsker, en nydelig datter på 4 mnd og to katter med hver sine ubeskrivelige personligheter. For mange er dette uutholdelig. For meg er det en milepæl og et symbol på hva du kan få til i livet om du bare går inn for det. Jeg har for inntil 4 år siden 10 år bak meg som sprøytenarkoman med dertilhørende overdoser, dødsfall blant venner, trusler, stjeling, dealing, forfalsking av resepter, heleri, distansering fra familie og gamle venner etc etc etc + alle de klisjeene som hører med. Så jeg tar dette livet anyday over det jeg levde før
Kjedelig? fucks sake, yes! Trygt, givende, utfordrende på mange plan, stabilt og ustabilt ettersom og alt det der? That too
Og sist men ikke minst, selv om nattesøvnen ikke er helt up to par og kosten av og til viker for noe mer praktisk så får jeg dyrket lidenskapen til å bygge fordet om. Så kort oppsummert...er dette lykke? Nei. Lykke er en følelsesmessig tilstand som ikke lar seg beskrive med ord og de som prøver å ramse opp lykke kan sutte på stumpen min
Alt de kommer med er hva de tror kan gi de det de oppfatter at lykke skal være for de. Er lykke å jage etter stadig nye ting, eller er det å være tilfreds med det man har? Er det stusselig å være tilfreds med det man har? Hvorfor må man til stadighet ha mer mer mer? Mer av hva? mer følelser av den gode sorten? eller midnre av de kjipe? Mer ting og tang? Mer mer mer og mer søken etter noe de ikke vet hva er, men hele tiden prøver å gripe fatt i. Kortivarige som langvarige gleder. At de gidder
Hva skjedde med å slappe av å nyte det man har?
Slutter her før jeg sporer mer av