Jeg kan bare snakke for meg selv når jeg sier at jeg ikke bryr meg så hardt om metroseksuelle, homoseksuelle, transeksuelle eller andre sidegrener på mannestammen.
Ikke fordi jeg har noe i mot dem, frykter dem, hater dem eller på noen annen måte engasjerer meg i deres liv og virke. Men fordi det ikke er mi greie. Enkelt og greitt.
Mange syns sikkert det er toppers å shoppe nye klær, sko, tilbehør osv. Jeg hater det. Når jeg en sjelden gang blir lurt innom en klesbutikk med fruen så er det første og beste plagg jeg kan slippe unna med. Og ut.
Det er meg. Frisørtimer ville være tungt bortkasta siden håret på midten av hodet mitt er i ferd med å tape 100-0 mot hodebunnen. Hudpleie er sikkert kos det, jeg har til og med prøvd det i embedts medfør en gang. Og kjeda meg intenst i tillegg til å føle meg teit, pluss at jeg så ikke helt verdien av å bruke masse penger på å oppnå disse to følelsene.
For meg handler livet om følgende ting:
Tilbringe kvalitetstid med min bedre halvdel, familie og venner.
Trene, spise og sove.
Jobbe for å finansiere overnevnte ting.
Et liv der jeg skulle henge med på det siste i mote, stelle hår og hud jevnlig og i tillegg ha de kuleste og mest trendye i tilbehør, bling bling, mobiler osv ville medføre to ting.
Mer jobbing for å finansiere og mindre tid til kvalitetstid, restitusjon og trening.
Ergo ikke aktuelt.
At mine prioriteringer og mitt liv sikkert er borderline galskap for den jevne mann og dame i gata er noe helt annet, men slik velger jeg å leve livet mitt: Alt ligger til rette for at jeg skal kunne drive med min lidenskap, som er å løfte tunge ting. Et metroseksuelt liv er ikke veien for å oppnå det. At vekta de siste seks åra har veksla opp og ned mellom yterpunktene 83 kg og 120 kg gjør sitt til at å være metroseksuell shoppemann ville ruinert meg også. Mange ganger
At stadig flere unge menn velger å se ut som en mellomting mellom kvinner og menn verken bekymrer meg eller plager meg. Unge menn har uansett en tendens til å gjøre det som gir størst odds for å få seg mest mulig kontakt med det motsatte kjønn. Nå og til evig tid. Jeg var selv myye mer forfengelig før jeg ble ”voksen”. Så vist metroseksuelle menn ala David Beckham drar mer damer, ja så vil selvsagt en 15 år gammal gutt legge merke til det.
Ingenting er som det engang var, og vil ei heller noen gang bli slik igjen. Mennesker utvikler seg, og slik har det vært i noen hundre tusen år. Det er hva vi gjør på godt og vondt.
Sannheten er at jeg, og mange andre her inne, er dinosaurer og meteoren er på vei. Støvet kommer til å legge seg over oss og sakte dør vi ut. Men jeg er stolt av hva jeg er: En mann. Med skjeggvekst, hår på bryster, muskler, en litt for stor pondus. Jeg har flere treningsbukser enn jeg har vanlige bukser. Jeg får støtt kjeft av min kjære kvinne fordi jeg ikke skjønner konseptet fine t-skjorter og t-skjorter til bruk på trening. Jeg prøver kjære, men når klokka slår 15.30 er det bare en ting som opptar meg de neste to timene: Å komme seg på trening og da er det ikke alltid så lett å huske på at den t-skjorta som jeg bruker på jobb ikke er lov å bruke på trening. Jeg finner større glede i å bli igjen på trening en halvtime for å se noen kjøre tung bøy enn å enn å kjøpe nye klær. Livet mitt er på sitt aller beste (selvsagt med unntak av kvalitetstid hjemme blant huset fire vegger med min bedre halvdel) når jeg ser som verst ut: Sliten, svett, trykt under masse kilo. Jeg trives bedre blant likesinnede og tunge løft enn ute i butikken. Jeg gidder stort sett aldri å pynte meg, selv forlovelsesringen lever hardt. Den må av seks ganger i uka, og jeg sliter med å huske å putte den på etter trening. For jeg har så godt som aldri brukt verken ring eller smykker.
Sånn er det, sånn blir det. For meg er det langt viktigere enn om man er metro eller macho: Finn din lidenskap og følg den.
