Problemet er jo at de selvsamme som vil åpne kunstbegrepet i abstrakt retning til det absurde (ironisk, ikke sant?
) er de samme som vil snevre inn kustbegrepet i naturalistisk retning. Som jeg skrev tidligere så må man gjerne synes at dette opprinnelige maleriet er VAKKERT og synes at utførelsen av selve maleriet gjør det til kunst. Det jeg ser på som retardert er de som fokuserer på "hensikten bak, tanken bak, de fantastiske høytflyvende tankene som lå i forkant av" og i forbifarten omtrent ikke SER på maleriet/bildet. Slik jeg ser det kan det meste være kunst. Kniven min bestefar laget som 17-åring er i aller høyeste grad kunst, slik jeg ser det, uten at han hadde noen form for kunstnerisk intensjon med å lage kniven.. Jeg synes dermed at gjenstanden SELV bør stå i sentrum, ikke pretensiøse eller manglende intensjoner i forkant.
Men dette blir jo nesten et spørsmål om semantikk. Når skal vi si 'kunst', og når skal vi si 'håndverk'? Disse ordene er jo synonymer i visse henseender, men bærer også med seg egne konnotasjoner.
Problemet her er at du bagatelliserer de kunsteriske intensjonene,
budskapet, hvilket gjør visse former for kunst ('kunst'-kunsten, ikke håndverket) en enorm urett. Jeg nyter
gjerne Beethovens
Eroica-symfoni rent estetisk, men å bagatellisere de bakenforliggende ideene og den utenommusikalske tematikken blir å overse et uhyre vesentlig aspekt, da Beethoven selv skrev verket i hyllest (sånn mer eller mindre... en viss selvkroning skal ha fått ham til å skifte mening underveis) til Napoleon, og med den hensikt utformet et narrativ ('marsj', 'kamp', 'seier', etc.) spekket med reelt hermeneutisk materiale som enhver musikkteoretisk kyndig person med en viss forståelse for tradisjonell symbolbruk kan uttale seg svært konkrét om.
Å betrakte et slikt verk utelukkende som 'gjenstand' blir helt feil (altså, det lar seg selvsagt gjøre, folk gjør det til stadighet, men Beethoven hadde nok revet seg i håret).