Utrolig trist å høre, er i samme situasjon som deg selv om dagen. For å gjøre en evig lang historie litt kort, ble jeg sammen med en jente våren for 5 år siden. Jeg gikk i slutten av 10 klasse, var bare guttungen. Ida, som hun heter, var et år eldre og gikk i 1. gym.
Jeg forstod aldri helt grunnen til at hun falt for meg, men okei, hun gjorde nå ihvertfal det. Startet med at vi tilfeldigvis pratet sammen gjennom en felles veninde. Så ble det mer og mer prating på tlf, til slutt hver kveld og så møttes vi og alt kan kun beskrives om perfekt.
Jeg var sammen med denne jenta i over 2 år, og hadde virkelig den beste tiden i hele mitt liv. Vi delte alt mellom himmel og jord, og alt var bare magisk. Har uendelig med minner som fortsatt idag, 5 år senere både varmer og fryser i hjertet.
Etter disse to årene valgte jeg å gjøre det slutt, og grunnen var kort sagt at jeg var for umoden til å være i et forhold. Dette var den første jenta jeg hadde sex med, og jeg var rett og slett sinnsykt nysgjerrig på hvordan singellivet var. Angrer bittert idag. Alikevel var det mye frem og tilbake mellom oss, og hun, kom ikke over meg på 3 år. Frem til nå nylig, kommer tilbake til det.
Sommeren ifjord fikk jeg skikkelig følelser for henne igjen, og vi drev på en liten periode. Jeg turte ikke å la det gå noe lenger, for var på en måte overbevist om at det ikke ville fungere, og den kjærlighetssorgen jeg hadde opplevd med henne gjennom årene er til å drepe seg selv av. Hun skrev et brev til meg på 4 A4 sider i skriftstrl 12 der hun tryglet og ba meg om å forstå hun måtte være den rette, og det var mye følelser i det brevet for å si det mildt.
Nå ganske nylig, ca 1mnd siden, helt ut av det blå begynte jeg å tenke på henne igjen. Følelsene bygget seg bare sterkere og sterkere opp og til slutt fortalte jeg henne hvor vanvittig jeg savnet henne. Jeg har på en måte alltid trodd hun ikke var i stand til å avvise meg(kan nok tolkes feil, jeg er ingen drittsekk, men det er snakk om "instinkter"), men nå er hun faktisk over meg, ser det ut som.
Hun har ny kjæreste, selvom han bor og studerer i kjøbenhavn og skal være der i 3-5 år, og de ser hverandre kun hver tredje uke. Nå sitter jeg her med akkurat de samme følelsene jeg hadde for 4-5 år siden, og som hun hadde ifjord og har grusomt mye kjærelighetssorg. Hele situasjonen er absurd, men jeg får henne virkelig ikke ut av hodet, og mtp at vi aldri ser ut til å glemme hverandre, og stadig får "tilbakefall" bare med helt feil timing kan jeg ikke tro noe annet enn at vi er perfekte for hverandre. Hun sier hun trenger tid til å tenke på dette, og det kan jeg forstå. I mellomtiden må jeg bare gjøre alt jeg kan for å glemme henne, for denne sorgen er ikke til å leve med.
Men skulle hun NOEN gang komme tilbake står jeg med armene åpne å tar henne imot, om det så må ta 5 år til. Dette er kjærlighet folkens! Har blitt så mye mere moden nå, det er derfor jeg plutselig ønsker forhold igjen. Og da ser jeg ikke for meg noen andre enn henne, selvom det ("forhåpentligvis") burde være flere der ute.
Jaja mye klissete skriving som ikke hvem som helst behøver å lese, men er alltid godt å lette på følelsene.
mvh petter
