Har inntryk av at Poundstone's tilløp til arroganse kan tilskrives konkurransen hvor han slo Pudzianowski. Hvor Pudz var rimelig lunken med gratulasjonene etterpå. Han var selvsagt veldig skuffet, men dog ingen god taper. Poundstone reagerte igjen på dette, og har ikke akkurat lagt seg langflat for polakken i ettertid. Hvilket forstås. The turbulence from the old days is returning.
Historileksjon: Det overdrevne kameraderiet gjenoppstod på tidlig 90 tall. Gerrit Badenhorst var en pioneer på feltet, hvor store bamser strøyk og klemte hverandre så snart sjansen bød seg. Før den tid, på 80 tallet var bildet mer nyansert. Capes, Sigmarsson, Grizzly og gutta var gode venner, men Sigmarsson og Kazmaier var alt annet. WSM 1988 anbefales. Samme leksa var det med Bruce Wilhelm, som vant WSM 1977 og 1978. En gjennomført dritsekk mot alt og alle.
Selv så synes jeg det kan være greit med begge deler, vennskap og samhold som viser uvitende folk at konkurrentene er oppegående og sympatiske mennesker, slik at enkelte stereotypier om svære karer kan avlives. Samtidig så er det med å trigger underholdningsverdien at det ligger litt aggresjon og rivalisering under. Evolusjonistisk er jo styrkemåling en rivalisering, hvor målet er å få seg et ligg med "dronninga". Hvorvidt Dronning Sonja som vinnerpokal på Storefjell vil bidra til å generere rivalisering ønsker jeg imidlertid ikke å spekulere i.