Mennesker kan nok utvikle moral, men like mye umoral. Mange ting tyder på det. Det er sannelig ikke alltid mennesker vet sitt eget beste. Jeg tror den riktige moralen finnes i Bibelen.
Her beveger du deg i et minefelt uten like. Er det nå en skal begynne å sitere Guds ord og leke paragrafrytter når det kommer til å ytre Guds "moral"?
Andre "detaljer" og kulturelle forskjeller måtte man selvsagt lært, men om utgangspunktet er en uegoistisk fremtreden, så mener jeg det er det viktigste og det rette utgangspunktet. Jeg tror denne "indre stemmen" er medfødt, men fristelsene ved å kun tenke på seg selv og sitt eget beste er det mange av.
Hverken egoisme eller altruisme i rendyrket form er bra. Men nå er det nå en gang slik at de fleste mennesker hverken er noen mor theresa eller en som tråkker over lik for å komme seg frem i verden. Egoisme har fått et ufortjent negativt stempel på seg. Egoisme (innenfor rimelighetens grenser) er din garantist for lykke her i verden.
Det er mange mennesker som hevder å snakke med Gud, engler, sin døde bestemor osv. Merkelig nok er det ingen som trekker paralleller til at våre mentalsykehus er fulle av mennesker som hører ulike stemmer?
Når et barn ønsker svar så er det ofte at mor eller far faktisk ikke kan svare der og da. De vet at begrunnelsen er for komplisert og at det er nyttesløst å begynne å forklare. Forstanden er simpelthen ikke høy nok. Derfor må foreldre ofte si at "sånn er det bare". Likevel tenker de i sitt stille sinn at en dag vil barnet forstå. Det er derfor jeg trekker fram paralellen mellom foreldre/barn og Gud/mennesker.
For en voksen er et barn som godtar et svar det får - på tross av at det ikke forstår - et lydig og fornuftig barn.
Her defaulter du til dumhet/mangel på kunnskap som argument for å adoptere røverhistorier som fakta. Alle som har hatt små barn i nærheten av seg har fått erfare at de sjelden kjøper enkle svar som "slik-er-det-bare". I det lange løp så blir du forfulgt med oppfølgende spørsmål, hvor det vitebegjærlige barnet ønsker at du forklarer fundamentale sammenhenger det har stiftet bekjentskap med i sitt korte liv. Det å ha et begjær etter viten er en sunn ting. Det å defaulte til uvitenhet og bruke det som argument for å adoptere kvasifakta er usunt og direkte hemmende for et menneskes mentale utvikling.
Gud ser etter de samme kvalitetene i oss. Tillit til Han, og tro - selv om vi ikke kan se.
Mao så vil du påstå at en hypotetisk eksisternede gudsentitet primært er ute etter undersåtter som stiller færrest mulig spørsmål rundt sin egen eksistens og defaulter til sin egen uvitenhet når det erstatter de tomrom det måtte ha av viten med røverhistorier. Dette er i mine øyne irrasjonell og fordummende adferd. Dessverre er det slik at dette er hverdagen for størsteparten av jordens befolkning (som tross alt har en eller annen religiøs tilknytning).
Noen ganger har jeg tenkt på ordet uendelig. Vi kan definere ordet uendelig, men kan vi egentlig forstå det? Sitter jeg og tenker for lenge på det uendelige så blir jeg litt gal i hodet. Det overgår min forstand
Vanskelig å gi noe svar her. Jeg kan ikke gi gode svar på alle disse tingene, annet enn å dele tanker og tro jeg har selv basert på det Bibelen lærer. Noen sier også at Guds allmakt ikke er reel fordi han ikke kan lage en stein som er så tung at han ikke kan løfte den. For meg faller dette tilbake på det uendelige, som jeg ikke forstår. Gud kan lage en uendelig stor stein, men han kan også løfte en uendelig stor stein. Endene vil med andre ord aldri møtes, og for meg blir spørsmålet irrelevant.
Dette er meget enkelt. Det du ikke vet svaret på, gir du heller ikke inntrykk av å vite svaret på. Du kan søke etter svar, men finner du ingen kvalitativt gode svar på det du lurer på, så vet du ikke svaret. Basert på avsnittet over så erstatter du manglende svar med røverhistorier samtidig som du definerer logiske brister rundt din tro som irrelevant. Det er veldig mye "sånn-er-det-bare" mennesker der ute. Det er merkelig at en ikke kritisk vurderer sine ståsted i livet noe tyngre enn at en rått kjøper innholdet i en eventyrbok full av selvmotsigelser, samtidig som en avfeier tunge logiske brister som irrelevante.
Jeg mener uansett at mennesket kan skjønne at Gud eksisterer. Det er skaperverket i seg selv et vitne på. Å lære Guds vilje gjør vi først og fremst gjennom Bibelen, selv om ikke alt i tilværelsen og Guds vesen er mulig å forstå så lenge vi er mennesker på jord. Det gjelder jo uansett om man er kristen eller ikke.
Mennesket kan velge å tro på en gudsentitet, men det er absolutt ingenting pr dags dato som kvalitativt underbygger eksistensen av noe gudsvesen. Ergo blir det i vitenskaplige termer riktig å forkaste påstanden som usann.
Det som fremstår som merkelig for meg er at kristne tror en har løst gåten rundt universet vi befinner oss i ved å plassere en gudsentitet på toppen av næringskjeden.
Det kristne budskapet er jo nettopp det at Gud har beseiret satan, dvs. det gode har beseiret det onde. Veien til himmelen er åpen for mennesket dersom de søker tilflukt i Guds eget frelsesverk, nemlig Jesus.
Jeg synes også det er frustrerende å tenke at Gud ikke utsletter satan dersom han er god og allmektig. Men jeg velger likevel ikke å forkaste evangeliet selv om jeg ikke forstår enkelte ting. Hvis min forstand hadde vært fullkommen, ville jeg gjort det, men det er den ikke.
Det jeg tenker for meg selv er at Guds godhet blir ikke synlig dersom han ikke har en motpart.
Dette kalles å gjøre hverandre gode. Det finnes en positiv og en negativ vinkling av det å få en annen til å fremstå som god:
a) En kan gjennom aktive støttehandlinger få sin sjef, kollega, lagkamerat til å fremstå som kvalitativt gode.
b) En kan være bajas og urokråke og derav manifestere seg selv som en slags kontrær person i forhold til den en ønsker å fremstille i et mer positivt lys. Denne fremgangsmåten er ikke garantert å virke etter intensjonen.