Søvngjengerens hjerne kortslutter av Birgitte Svennevig:
"Psykologer har tidligere ment at søvngjengere så å si levde ut drømmene når de gikk rundt. At de rett og slett satte fysiske bevegelser på drømmene samtidig med at de drømte dem. Men søvnforskere vet nå at det å gå i søvne eller somnambulisme aldri forekommer i de søvnperiodene der vi drømmer.
Tvert om, den sovende reiser seg opp mens han eller hun er i dyp, drømmeløs søvn. Denne fasen inntreffer typisk to tre ganger i løpet av den første tredelen av nattesøvnen. Når en sovende skifter fra dyp, drømmeløs søvn til drømmesøvn, også kalt REM (Rapid Eye Movement-søvn), må kroppen sørge for noen fysiologiske endringer. Under dyp søvn er hjerteslag og åndedrett langsomt, hjerneaktiviteten er satt på sparebluss, i likhet med at blodtrykk og muskelaktivitet også kjører på laveste gir. I REM-fasen endres hjerneaktiviteten, og personen begynner å drømme. Hvis kroppen ikke blir satt under kontroll, vil den begynne å utføre de drømte handlingene. Derfor sørger kroppen populært sagt for å lamme seg selv slik at den ikke beveger seg mens drømmene pågår.
Det er i forbindelse med denne overgangsfasen at det kan gå galt. Det skjer en form for kortslutning i hjernen kanskje begynner en hjerneaktivitet for tidlig mens personen ennå er i dyp søvn og før kroppen er lammet. Denne hjerneaktiviteten får den sovendes kropp til å bevege seg, og dermed er søvngjengeren oppe og går.
Hjerneaktiviteten hos en søvngjenger likner verken aktiviteten hos den våkne eller den sovende. Den er nærmest en kombinasjon: Hjernebølgemønsteret består både av den typen bølger søvnforskerne ser hos dypt sovende personer og av den typen de ser hos våkne. De -våkne- bølgene får søvngjengeren til å vandre og til å snakke, mens de -sovende- holder ham i søvn slik at han ikke vet hva han gjør, og heller ikke husker det etterpå.
Ble frikjent for mord.
At det kan gå veldig galt for en søvngjenger når han er på vandring, viser et ekstremt eksempel fra Canada. En lørdag natt i 1987 reiste den 23-år gamle Kenneth Parks seg fra sofaen og gikk ut i bilen. Så kjørte han 23 km for å komme til svigerforeldrene, og da han var fremme, stakk han svigermoren i hjel med en kniv og var i ferd med å drepe svigerfaren, da han våknet. Fortvilet kjørte han til nærmeste politistasjon og utbrøt: -Herre Gud, jeg tror jeg nettopp har tatt livet av to personer.- Kenneth Parks' rettssak ble en av tidenes mest oppsiktsvekkende. Forsvarets krav var full frifinnelse for den unge mannen fordi han hadde utført det i søvne og derfor ikke kunne gjøres ansvarlig for det brutale overgrepet. På bakgrunn av ekspertuttalelser fra søvnforskere ble Kenneth Parks faktisk frikjent.
En av søvnforskerne som støttet forsvaret, var profes-sor Richard Broughton ved Ottawa General Hospital. Mens etterforskningen pågikk, undersøkte han Kenneth Parks i sykehusets søvnlaboratorium og avslørte et merkelig søvnmønster hos ham. Parks befant seg uvanlig mange ganger i fasen med dyp søvn, der det nesten er umulig å vekke en person, og der det nettopp forekommer at man går i søvne. Parks befant seg også i dyp søvn på tidspunkter der det var unormalt. For Parks' vedkommende var det for eksempel også tidlig om morgenen nemlig på det tidspunktet da han hadde drept svigermoren.
Richard Broughton diagnostiserte Parks som søvngjenger, og den diagnosen hjalp altså Kenneth Parks til frifinnelse. En del av argumentene som de innkalte søvnforskerne kom med for å diagnostisere Kenneth Parks som søvngjenger, gikk ut på at atferden hans på mange måter var merkelig. Han var dratt hjemmefra i et par sko som han ikke hadde snørt igjen. Dessuten hadde han ikke lukket døren etter seg da han forlot hjemmet sitt. Men viktigst av alt var at han brått stoppet å knivstikke svigerfaren og kjørte direkte til politiet. Det er en atferd som kan tyde på at han ikke ante hva han foretok seg.
Eksempelet er selvsagt ekstremt, og ingen vet hva som bestemmer om en søvngjenger nøyer seg med å gå litt rundt, eller om han tar livet av svigermoren. Men Broughton har i alle fall et forslag til hvilke påvirkninger som i første omgang får den sovende opp av sengen under dyp søvn. Det kan være lyder eller bevegelser fra en sovende partner. Eller indre påvirkninger som smerte eller stress.
Hva påvirkningen enn er, krever det at den sovende er disponert for søvngjengeri på forhånd det er jo ikke alle som forvandler seg til søvngjengere bare fordi ektefellen snur seg i sengen.
Lidelsen kan være arvelig betinget og er mer uttalt i noen familier enn i andre. Men også andre faktorer som stress, depresjon, uregelmessige sengetider og skiftarbeid kan øke risikoen for å gå i søvne. Det samme kan utpreget tretthet og inntak av alkohol eller andre stoffer.
Få voksne går i søvne.
Rundt én av ti personer opplever å gå i søvne i løpet av livet, men oftest skjer det i barndommen. Barn tilbringer lengre tid i dyp søvn enn voksne (ca. 40 prosent), og derfor er risikoen for å gå i søvne større hos barn. Når barna kommer i puberteten, reduseres periodene med dyp søvn, og de får et voksent søvnmønster med mindre dyp søvn (ca. 10 prosent).
Blant voksne er det bare én av 200 som går i søvne. Men mens barnas søvngjengeri som regel er ufarlig, går det ofte mer dramatisk for seg når voksne går i søvne. Mange steder blir søvngjengere avvist i militæret fordi det er umulig å forutsi hva de kan finne på. Det er ikke særlig hensiktsmessig å ha søvngjengere på ferde i et miljø der det er tilgang på våpen.
Det er fortsatt langt igjen før forskerne får full forståelse av fenomenet. Men det finnes behandling for folk som er hardt rammet. Psykologisk behandling, avslappingsteknikker og kanskje antidepressiva. Medisinsk behandling kan hjelpe i hvert fall de voksne søvngjengerne."
Jeg er visst èn av 200 som går i søvne
