Lørdag 1/10-11:Høststevnet, Sandefjord.
Veide inn på 80,3. Fem deltagere i -81. Puljesystem der alle møter alle.
Første kampen er mot en grønnbelte fra Sandnes. For å være helt ærlig var jeg pissnervøs, følte meg overhodet ikke forberedt for å gå stevne. Da var han en perfekt start. Han så ikke så imponerende ut, men du veit jo aldri. Jeg tok i han, da visste jeg, aldri om jeg taper denne. Angrep han kun en gang, kasta han tvert. Litt usikker på om det ble yoko (laveste score) eller wazari (miderste). På mitt nye kast. Jeg skal fortelle litt om det. Prøvde det for første gang på trening i fjor høst en gang. På noen jenter, som er sånn ca. 20 kilo lettere enn meg. Men det satt ganske bra. Så har det gradvis utvikla seg. Rett før sommeren kasta jeg treneren min på det. Jeg har voldsom respekt for han, så det var stort. I går satt det for første gang i konkurranse. Ikke helt perfekt, ikke til Ippon, det gjorde ikke noe, for jeg fulgte opp til armbend og vant, plankekjøring.
Neste kamp var mot en fra Levanger. Han hadde også grønt belte, men er mye bedre og mer erfaren enn den forrige motstanderen. Allikevel, jeg var sterkest og leda med en yoko sånn ca. halvveis ut i kampen. Da traff jeg som jeg aldri har truffet før, på mitt nye kast. Mulig det ikke var klokkereint, men jeg er sterk og jeg traff reint nok. Knallhardt, han landa paddeflatt på ryggen. Ippon, direkte seier. Den umiddelbare gleden forsvant raskt i det jeg ser at fyren blir liggende. Han svima faktisk av. Har prata med han etterpå, det gikk bra. Så hardt og bra kasta jeg. Jeg kan nok ikke kaste alle selv om jeg treffer sånn, men de aller fleste.
Neste kamp var mot en svartbelte. Den tøffeste kampen i klassa. Har trent med han siden i sommer, så han kjenner meg godt. Han låste meg godt med grepet. Greide ikke å få inn noen kast, men gikk allikevel jevnt. Rett før slutt fikk han inn et kast, til yoko, laveste poengscore. Tapte den. Synd det ble avgjort så seint. Neste gang!
Siste kampen var mot en med oransj belte. Mye rare resultater i klassa i dag, derfor hadde jeg fortsatt muligheten til å vinne. Uten å gå i detaljer på reglene: Han hadde tre seiere, jeg to. For å vinne klassa måtte jeg ikke bare slå han, jeg måtte slå han på ippon. Jeg slo han, men greide faen meg ikke å ta han på ippon, bare wazari. Han var ikke så god til å kaste, men vanskelig å kaste på. Allikevel burde jeg greid det. Prata litt med han etterpå, han hadde bare holdt på med judo i et år, bryting hadde han holdt på med i 10. Så jeg skal ikke deppe alt for mye over at jeg ikke greide å slå han på ippon. Han vant klassa, men en mot en slo jeg han.
Sølv. For å være helt ærlig, jeg trener ikke for å ta sølv. Spesielt ikke når jeg får en så god sjanse til å vinne som jeg hadde i går. For meg var dette bare oppkjøring til trøndercup 15. oktober. Satte meg som mål å ta medalje på dette stevnet i sommer, det klarte jeg, med elendig oppkjøring.
Skrev for en stund tilbake at jeg skulle bli farlig. bare jeg fikk trent judo igjen og fikk løpt slik at jeg fikk igjen kondisen. Nå flytter jeg i dag, får trent ordentlig bra, iallefall fram til jul. Kneet føles fint. På oppvarminga i går løp jeg mye, merka ingenting til det jeg har fått bekrefta at er/var et tilfelle av runners knee. Drøyer kanskje løpinga til etter trøndercup, da tror jeg at jeg er klar til 4*4 minutters intervaller, det trenger ikke holde mer enn det. Uansett, drit i det om å bli farlig. Jeg er farlig, jeg skal bli farligere, mye farligere.
Sjekka deltagerlista til trøndercup for første gang nå nettopp. 5 påmeldte. To med oransj fra min klubb. Han ene veit jeg hvem er, han andre har jeg ikke hørt navnet på engang. Navnet høres tysk ut, så det er sikkert en utvekslingsstudent. Tror jeg har god sjanse mot de to. Så er han fra Levanger som svima av med. Hvis han stiller, har jeg i det minste et psykisk overtak og veit at jeg kan ta han. Sistemann er en svenske med brunt belte. Dette kan endre seg, det er fortsatt mulig med etterpåmeldinger og folk kan trekke seg. Jeg veit ingenting om svensken, allikevel er jeg rimelig sikker på at hvis det blir sånn som det ser ut til nå, blir han den tøffeste å slå.
Fikk noen kommentarer på at jeg ser stor ut, -90 ut. Bra! Sterk er jeg. Selv om kondisen er ræva, er den ræva i forhold til mitt toppnivå. Ikke ræva i forhold til den jevne deltager på et norsk judostevne. Nå er det 5 måneder siden sist jeg gikk stevne, i går våkna det endelig igjen, konkurransedyret. Adrenalinet, vinnerviljen, det som gjør at jeg ikke blir sliten. At jeg får vist sider av meg som nesten aldri kommer fram. Fryktløsheten, kynismen, råskapen. Jeg lover ikke at jeg slår svensken. Ikke noen av de andre heller. Jeg lover at gullet på trøndercup vil jeg ha og alle som prøver å stoppe meg skal få møte dyret inne i meg.
Fy faen så levende jeg føler meg når jeg går konkurranse.