Krigen i Afghanistan
Krigen i Afghanistan, som startet den 7. oktober 2001 som den amerikanske militære operasjonen Operasjon Enduring Freedom, ble innledet av USA og Storbritannia i kjølvannet av Terrorangrepet 11. september 2001. Det angitte formålet med invasjonen var å fange Osama bin Laden, ødelegge al-Qaida og styrte Taliban-regimet som hadde støttet al-Qaida og gitt nettverket et tilfluktssted. Den amerikanske Bush-doktrinen erklærte at de ikke ville skjelne mellom al-Qaida og nasjoner som støttet dem. Invasjonen markerte begynnelsen på Bush-administrasjonens «krigen mot terror».
To militære operasjoner i Afghanistan ønsker å etablere kontroll over landet. Operasjon Enduring Freedom (OEF) er en amerikansk-ledet militæroperasjon støttet av noen koalisjonspartnere og opererer nå hovedsakelig i de østlige og sørlige delene av landet langs den afghansk-pakistankske grensen. Omkring 28 300 amerikanske soldater tjenestegjør i OEF.[16][17][18] Den andre operasjonen er International Security Assistance Force (ISAF), opprinnelig etablert av FNs sikkerhetsråd i slutten av desember 2001 for å sikre Kabul og byens omgivelser. NATO overtok styringen av ISAF i 2003. Av 12. januar 2009 har ISAF rundt 55 100 soldater fra 41 land, hvor kjernen av styrken består av NATO-medlemmer. USA har omkring 23 300 soldater som tjenestegjør i ISAF.[18]
USA og Storbritannia førte an i en luftkampanje som primært bestod av luftangrep mot fiendtlige mål, mens bakkestyrker hovedsakelig bestående av menn fra Nordalliansen støttet av CIA. I 2002 begynte amerikanske, britiske og kanadiske infanteristyrker å delta i kampene, sammen med spesialstyrker fra flere allierte land, deriblant Norge. Senere ble NATO-tropper lagt til denne styrken.
Invasjonen lyktes i å fjerne Taliban-regimet fra makten og innføre et demokratisk styre, men siden invasjonen har Taliban gjenvunnet noe av deres tidligere styrke[19], og sammen med al-Qaida fortsetter de å bekjempe de internasjonale styrkene i landet og de afghanske sikkerhetsstyrkene. Krigen har vært mindre vellykket i å oppnå målet om å begrense al-Qaidas bevegelsesfrihet.[20] Siden 2006 har Afghanistan sett trusler mot sin stabilitet grunnet økt Taliban-ledet geriljaaktivitet, rekordhøyt nivå av illegal narkotikaproduksjon,[21][22] skjør regjering med begrenset kontroll utenfor hovedstaden Kabul.[23]
Så langt har krigen også vært mislykket i hovedmålet om å fange Osama bin Laden, mens spenninger har økt med dere regionale allierte Pakistan over amerikanske luftangrep mot mål i Pakistan, som amerikanerne begrunner blir brukt som tilfluktssted av Taliban og al-Qaida.
Krigen i Irak
Krigen i Irak, også kalt Den andre gulfkrigen eller Operation Iraqi Freedom, er en pågående krig som begynte 20. mars 2003, da styrker fra en amerikansk-ledet koalisasjon invaderte Irak. Krigen kan også sees på som fortsettelsen av Gulfkrigen av 1991, med en lavintensiv krig hvor USA og Storbritannia angrep Irak i perioden mellom de to krigene.
Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt av USAs president George W. Bush utløp; den krevde at Iraks president Saddam Hussein og hans to sønner, Uday og Qusay, skulle forlate Irak. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum.
250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. I nord deltok rundt 50 000 kurdiske soldater med luftstøtte fra koalisjonen.
Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukten og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.
Det skulle vise seg at Bush sin erklæring var vel optimistisk. Irregulære styrker fortsatte kampen mot koalisjonen som ikke har kunnet begrense styrkene. Pr. 2007 ser det ikke ut som det finnes en klar avslutning på konflikten. Kampene står nå både mellom koalisjonsstyrkene og irakiske opprørere, og mellom ulike grupper innen det irakiske samfunnet. Befolkningen har blitt påført store lidelser, og millioner er på flukt internt og til utlandet.
Det planlagte angrepet på Irak førte vinteren 2003 til enorme protestdemonstrasjoner i store deler av verden [3] [4] [5]. Ulike meningsmålinger i februar 2003 viste en massiv mostand mot å angripe Irak i de aller fleste land verden over [6]. I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse i en meningsmåling utført av Opinion i februar [7].
