Etter å ha lest deler av boken "Pelsjegerliv" (1931) av Helge Ingstad, så kom jeg over en liten "villmarkshemmelighet" som jeg bare måtte prøve. Ingstad var pelsjeger i Canada noen år før boken ble skrevet, og her levde han nær sagt kun på det naturen hadde å tilby. For en villmarking som bare har naturens spisskammer til rådighet, vil fett være det gjeveste man kan få tak i. Dette gir stabil energi, næring og ikke minst smak. Vi som har lagt om kosten til mer fett og mindre karbohydrater forstår hva det dreier seg om. Jakten på gode kilder til animalsk fett er alltid en utfordring. Da, som nå.
I Ingstads bok fikk jeg altså tipset. Beverhale. Her er noen utdrag fra boken:
"Det var det beste både hundene og vi visste" (om beverstek)
"Når så beveren lå på bordet, brunstekt og lekker, hadde vi ikke lenger noen ønsker.
Den største delikatessen ved dyret er den flate halen, som er usedvanlig fet og belagt med en tykk hud, som først brennes av. Et par av de største halene gjemte vi for å ha til julekvelden, eller bruke som byttemiddel om vi traff på indianere.
En rødhund tøyer seg langt for å få tak på en livrett som kalvefoster og nyvoksne reinsdyrhorn, men for en beverhale vil han selge sin sjel."
Som konsekvens av Ingstads gjetord om beverhalen tok jeg kontakt med den lokale jeger- og fiskeforeninga. Og ikke noe problem - bever var det nok av. Det kunne jeg få gratis. Mange norske beverjegere i dag spiser nemlig ikke dyret (av en eller annen merkelig grunn), men gir den til bikkjene eller bare kaster den. Pelsen er det riktignok noen som tar vare på.
Med beveren i hus var det bare å gjøre i stand. Jeg fikk dyret helt, og skar umiddelbart ut ytrefiletene. Disse ville jeg ha til kvelds samme dag. Men halen var altså det jeg så fram til, og den ble skåret av slik bildet viser.
Så hva ble dommen? Jo, Ingstad fablet ikke. Dette er faktisk et spennende vilt med en særegen, eksotisk smak. Ytrefiletene ga meg en god pekepinn på hvordan kjøttet smaker. Og ja, det er noe helt spesielt. Men ikke vondt! Beverkjøtt smaker natur. Vilt og godt med nyanser av beverens viktige føde: løvtrær og vannplanter. Man kjenner virkelig at det er noe "ekte" man setter tenna i med beverkjøtt på tallerkenen. Så gjenstår det for fremtiden å eksperimentere med passende tilbehør.
Videre til beverhalen. Her var jeg spent. Jeg prøvde med 100 grader i bakerovnen ca. fire timer, og traff noenlunne godt med det.
For det første kan jeg si at beverhalen kanskje ikke var så "usedvanlig fet" som jeg hadde håpet eller trodd. Det er nemlig slik at halen består ikke bare av fett, men også noe kjøtt (ved "rota"), samt en del bindevev knyttet til halebeinet som følger halen helt til tuppen. Men spedd blandt en del bindevev er det deilig fett. Og i motsetning til kjøttet er dette bortimot helt nøytralt på smak. Men hele kroppen jubler over noe så deilig som ekte animalsk fett. Det var virkelig moro å fleske i seg dette.
Jeg ble dessverre ikke mett av beverhalen. Jeg måtte nok hatt en til, for enormt stor var den ikke. Jeg lurer også på om fettinnholdet i en beverhale varierer i forhold til sesongen. Er f. eks. halen fetere på høsten? Dette er jo ikke utenkelig dersom fettet i halen fungerer som opplagsnæring utover vinteren. Så det kan godt hende min bever var noe mager, men absolutt en matopplevelse som garantert skal gjentas. Beverjakta starter igjen 1. oktober, og da er det på nytt mulig å sikre seg noe av dette myteomspunnende viltet. I tillegg til selve halen, finner man dessuten en del fett rundt baken og lårene.
Jeg ser virkelig fram til neste bever!
