En ting som fasinerer meg i kristen retorikk og logikk: Gud er allmektig. Smak på det. han har skapt hele det mektige, endeløse skaperverket med milliarder på milliarder av stjerner og galakser og alt det inneholder.
og likevel er han altså feilfri og uten skyld i alt!
Vi snakker om en skaping som altså er alt. Han er hele universet, som bare eksisterer i kraft av han, og likevel så er alt som går galt ikke hans feil.
Newsflash: Om du som menneske setter i gang en kjede av hendelser som fører galt av sted er det din feil. Om du er gud så slipper du unna alt, fordi vi har fri vilje. og er for dumme til å skjønne den fantastiske planen hans.
Vel, fuck that.
Gud er skyldig i å skape meg og deg. Og dermed skyldig for vær eneste liten handling vi gjør. Både fordi det aldri hadde skjedd uten at han skapte oss, og fordi alt jeg gjør er en del av den jævla planen som vi ikke skjønner noe av likevel. Ergo er ikke min frie vilje noe annet enn en illusjon, fordi den allmektige guden både har kraften til å stoppe meg om han ville, samtidig som en allmektig kraft vet hva jeg skal gjøre før jeg gjør det. Siden vi er en del av denne planen hans
Ganske hyklerisk å skylde på en Gud man forkaster, etter min mening.
Men, ja. Man kan godt skylde på Gud, dersom man ønsker å fraskrive seg alt ansvar for sine egne handlinger. Gud stopper ikke oss fysisk fra å gjøre ting som strider imot Han selv. Gud kan derimot påvirke tankene våre, legge til ting, noe som resulterer i at vi heller velger å følge det som er rett framfor det som er galt. Uansett hvor selvmotsigende dette nå enn høres ut, så har vi en fri vilje til å ignorere denne påvirkningen, en fri vilje til å velge mellom det som gagner oss, men samtidig er galt, eller det som ikke gagner oss men likevel er riktig.
