Ja, kjenner igjen dette. Jeg synes dog det er vanskelig å vite hvor mye jeg skal presse ham? F.eks klarer han kanskje 2 reps med barnementalitet (dvs gir opp når det blir tung) sist trening så coachet jeg han veldig og ropte skikkelig til ham etter 2 rep (da han skulle gi opp) KOM IGJEN-EN GANG TIL, og jaggu dro han ikke opp en til....Dessverre bæsjet han i bleia av anstrengelsen, så vi måtte dra hjem etter dette. Men allikevel det viser at de har mye potensiale som ikke blir brukt. Vi må ikke jatte for mye med barna våre. Tenk hvilken fordel han har når han blir 12-13 år???
Det er vikitg å finne balansegangen her. Vi gjorde mange feil i begynnelsen, spesielt det med å bruke gråting som ett tegn på at han hadde det vondt. Småbarn gråter som kjent av alt, men etterhvert slutter de med dem, dersom de forstår at det ikke nytter.
Kan f.eks fortelle en historie om da vi skulle kjøre en steinserie. Det var snakk om 5-10-15-20 kg til 60-50-40-35cm. Allerede på andre steinen begynte Niklas å syte litt, motivasjonen var ikke like høy som den pleide å være. Han hadde fått ett lite skrubbsår på underarmen, og klaget. Da gjorde vi som en jo kan gjøre med unger, dro en hvit løgn og sa at Steinguden ville straffe de som ikke fullførte. Da skal jeg si pipa fikk en annen lyd! På med klister og de siste steinene spratt opp.
Dette viser at syting og grining fra barn skjer langt unna maksvekter, og det betyr dårligere treningseffekt. Og gjett om vi skrøt av tøffingen etterpå! Han hadde vist kameratene video av treninga, og skrubbsåret på armen. De har naturligvis respekt for gutten