Nå er vel ikke Ole Gunnar Solskjær det beste eksempelet på at man skal hylle store prestasjoner for prestasjonens skyld.
Det er ikke på grunn av prestasjonene til Solskjær han blir elsket. Det er mange andre som skårer fantastastiske mål eller har fantastiske karrierer: Riise, Bratseht, Hallvar Thoresen, tidlige Flo, osv osv. Men Ole Gunnar skiller seg ut, og har noe mer: en fantastisk personlighet.
Han er den ultimate teamplayeren, som setter laget over seg selv. Ingen syting, ingen klaging. Motgang blir møtt med hardt arbeid og resultat. Utansett hvor mange ganger han ble satt ut. Eller skada seg. Eller ble forsøkt solgt.
Lojalitet, displin og et ønske om å gi tilbake. Å hjelpe andre.
Derfor elsker folket han. Ikke fordi han scora over 100 mål for et av verdens beste lag. Eller fordi han avgjorde CL finalen.
Fordi han alltid støtta laget sitt. Fordi han stilte seg på fansen sine når klubben var i fare. Fordi han aldri sa nei til å stille opp og hjelpe når han kunne. Fordi han bruker testimonialpenger til å bygge skoler i fattige land. Fordi han driver fotballskoler her hjemme. Fordi han aldri hviler på sine laurbær og soler seg i glansen, men jobber videre mot nye mål.
Å gjøre en stor prestasjon er i seg selv ikke nok til å beundre noen i mine øyne. Naturen velsigner oss ulikt. Noen er født til å bli råsterk. Og blir det uten å måtte gjøre halvparten av det en annen må gjøre for å bli litt sterk. På samme måte som noen blir født raske, smarte.
For meg er det mest imponerende måten en atlet er på. Hvordan han behandler sine omgivelser, og hvordan han takler å bli rik, berømt, populær. Hvordan han takler motstand, konkurranse og motgang. og hvordan han takler livet i sin helhet.
Riise er et godt eksempel. Rikt velsignet med talent, men kanskje ikke like godt utrusta med smarthet og sosiale skills. Derfor blir det vanskelig å like han, han gjør mye dumt støtt og stadig.
Det er lett å like folk med ekstreme gaver. Prestasjonene deres er så umennesklige at beundring kommer lett. Men det i seg selv er ikke noe hvilepute i mine øyne. Skal man beundre et menneske bør det være mer enn en egenskap ved det man beundrer. Jeg liker ikke Bjørndalen fordi han er best, men fordi han har forsaktet og vært villig til å gjøre ekstreme ting for å bli best. Akkurat som Olaf Tufte.
Dette er bare en forklaring på hvorfor det i mine øyne ikke blir riktig å bare blindt beundre en prestasjon. Man må se på det som ligger rundt og bak. Å løfte 200 kg i markløft kan være minst like imponerene i seg selv om personen bak lider av en sykdom som gjør det nesten umulig, som at en annen løfter 400.
Dette er for øvrig ingen kommentar til Arilds oppførsel. Ikke kjenner jeg han, ikke har jeg noen negativt inntrykk av han eller noe motsetningsforhold til han. Noen syns han er bøsen, men jeg syns det hører med. en strongman skal være larger than life, ha gode kommentarer, slenge litt meldinger og lage show. Torkjell Ravndal er malen. Men man skal aldri bli ondsinnet og sparke nedover. En godslig bamse med munnen på rett sted som skaper stemning og humør. Jeg vet som sagt ikke hvordan Arild er, men det virker som potensialet er der. Så får vi se hvor mange sider av det som blir oppfylt.
Selv liker jeg Arild, men jeg hever han ikke over kritikk. Er du en offentlig person må du tåle å bli debattert og kritisert for fremferden sin. Om det er berettiga eller ikke spiller ingen rolle, så lenge man stikker hodet frem blir det sånn.
Arild er en fantastisk atlet, og kan bli en legendarisk strongman. For det gir jeg han all annerkjennelse han fortjener. Men jeg beundrer han ikke. Han er en ung mann, og han må vise meg hvem han er først. Ikke styrkemessig, men som person. Det tar litt tid, og man er ikke forma som person i begynnelsen av 20 åra.
Jeg er stolt av prestasjonene til både Arild og andre norske strongmenn, men som sagt. Det hever dem på ingen måte over kritikk om man syns de gjøre noe kritikkverdig. Eller oppfører seg dårlig. Det er ikke jantelov, det er sunn fornuft.
OG PS: Jeg er misunnelig som faen på Arild. banna bein. Og alle andre som drar 400 i mark.
og stolt av å innrømme det.