Til mort-en m.fl....
Det er tydelig at det er på sin plass med en viss nyansering i debatten omkring utstyrsbruk - og hva det eventuelt kan sammenlignes med. Det henvises til så mangt. Jeg vil her fremheve noen momenter for å nyansere og oppklare debatten (noe har jeg sagt før, men det er tydelig behov for litt repetisjon).
1) Drakter, i motsetning til skismøring eller lignende, gir direkte ”mekanisk” hjelp ved leddutslag. Draktene er jo konstruert på den måten at det skal ”hjelpe” eller nærmest ”løfte” og ikke bare ”støtte” eller forebygge skader m.m. Eksempelvis gir ikke løfte-sko eller håndleddsbeskyttere slik direkte ”mekanisk” hjelp ved leddutslag (selv om man kan løfte noe mer med dette). Isteden er hovedhensikten støtte og forebygging.
2) Styrkeløft er en idrett hvor noe av hovedessensen er at det løftes vekter som løftere og tilskuere kan identifisere seg med. Selve vekten har en symbolverdi i seg selv. Det kan sammenlignes med tiden sprinterne bruker på en 100-meter. Som tilskuer blir du umåtelig imponert av det umulige i å løpe 100 meter på (snart) 9,5 sekunder. Tilsvarende var det veldig imponerende å se løftere løfte enorme vekter på lik måte som det løftes på de fleste gym. Vi kunne identifisere oss med vektene og imponeres av det umulige i å løfte dem. Nå er det bare løftere, og de som løfter med drakt, som kan få denne ”gjenkjennelsen”. Istedenfor å nå ut til andre/flere, når man bare inn til seg selv. Det er blitt en intern kunnskap som mange av oss ikke får ta del i (med mindre vi selv blir aktive – og løfter med drakt). Muligens er det ”enkelheten” og det umiddelbart gjenkjennende som er noe av grunnen til at Strongman-miljøet er på oppsving. Se på alle de lokale konkurransene som dukker opp, med massevis av deltakere i ulike aldre og vektklasser (deltakelse i Strongman er ikke lenger eksklusivt for 140kgs kolosser). Her kan tilskuere og løftere lettere identifisere seg med selve prestasjonene. Hvordan klarer de å løfte steiner og/eller stokker nærmere 200kg? (Vi har vel alle kjent tyngden av en middels tung stein). Denne ”gjenkjennelsen” hos tilskueren er nå i stor grad borte i styrkeløft. I den grad den fremdeles er gjeldende, er det i hovedsak blant de ”innvidde” som løfter aktivt, og ikke hos tilskuere og hobby-løftere. Dette forsterkes ved at differansen mellom det som kan løftes med og uten drakt, ser ut til øke. Utviklingen innen utstyrsteknologien gjør jo at til og med de aktive kan miste gangsynet. Kan vi sammenligne en knebøy på 350kg for tre år siden med tilsvarende løft i dag? Det er ut i fra denne argumentasjonen at jeg mener vi ikke kan sammenligne utstyrsbruken i styrkeløft med eksempelvis skismøring i langrenn. Her har ikke ”tiden”(jfr.100m) noen symbolverdi. Eneste funksjon er å skille hvem som vinner og taper. Derimot har tiden symbolverdi i friidrett, deriblant også i lengre løp som 10 000m eller lignende. Styrkeløft tilhører, og bør markedsføre seg som, det jeg vil kalle en form for basis-idrett hvor prestasjonen er ekstrem, identifiserbar, og henviser konkret til det maksimale av hva menneskekroppen kan tåle/prestere. Det kan sammenlignes med friidretter som nevnte løpsøvelser eller lengde-/høydehopp, og ikke minst våre venner – vektløfterne. Hvorfor synes mange det er gøy å se en kvinne/mann hoppe i sandkassen? Jo, nettopp fordi lengden har ”symbolverdi”. Det er umiddelbart imponerende og ufattelig for oss når lystavla viser nærmere 9 meter. Eller hva med turn, og han som henger og dingler i ringene som om tyngdekraften var opphevet. Alle har vi vel prøvd å henge i ringer og kontant merket at tyngdekraften ikke var borte allikevel. Hadde vi blitt mer imponert hvis han hang lenger og gjorde flere krumspring – men med en eller annen form for støtte-sele? Tilsvarende blir vi selvsagt ikke mindre imponert om vedkommende bruker magnesium på hendene for å sikre grepet... Med andre ord, alle "accessories" er ikke like og er heller ikke sammenlignbare. Det er noen prinsipielle forkjeller...
3) Fra mitt ståsted er idretten på feil spor når utstyret gjør at man må trene på andre måter - som om det skulle være en annen øvelse (hvilket de vel er blitt?). Ta f.eks benkpress. Benkpress med og uten drakt er nærmest blitt ulike øvelser - og krever tildels ulik trening båe med tanke på teknikk og øvelser etc.
Jeg har full forståelse for eliteløftere og andre løftere som forholder seg til det til enhver tid gjeldende 'regimet'. Eliteløftere må selvsagt bruke de hjelpemidler som er tillatt på de stevnene de aspirerer til å delta på. Når det er sagt, så kan jeg ikke forstå argumenter som tar utgangspunkt i at utstyret har noen 'egenverdi' annet enn som en nødvendighet ut i fra hva som er tillatt og nødvendig eller eventuelt hva som er 'trygt' e.l. Det er vel ingen som ønsker utstyr i seg selv? Hvis så er tilfelle - at man 'digger' tanken på å se hvor mye som kan løftes med stadig bedre utstyr - bør man jo applaudere enda mer og bedre utstyr. Og, hvorfor ikke like gjerne melde seg inn i forbund hvor 'ekstrautstyr' er tillatt? Hvis jeg har forstått rett, så prøver jo IPF å markere et skille fra andre forbund også når det gjelder grad av utstyr (og ikke bare doping).
Når man diskuterer med en del utstyrstilhengerne er det merkverdig å høre hvordan de 'gjemmer' seg bak gjeldende regime, og 'glemmer' å ta stilling til selve regimet... Det må da være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Å kritiserer utstyrsbruken er ikke ensbetydende med å kritisere utstyrsløfterne....
