Flott at du er ærlig og står frem med dette, og at du står for de valgene du har gjort - men når ble det forbudt å endre sine valg/ starte på nytt i dette landet? Og spesiellt når man vet iderlig godt hvor rett til h***** ting kan gå - kanskje på tide å prøve å snu ting litt da? Og at man mister noen av sine nærmeste venner burde iallefall være en våkne opp kur til de grader! Det blir rett og slett for dumt da og gå rundt å innbille seg at " jammen jeg gjør dette under veldig kontrollerte former - har full kontroll( jadda !) og slikt skjer ikke meg" - hvor stor er sjansen for det da? Det bløir som å stå å se på at en venn sulter seg til døde og fortsette på samme galeien selv " for jeg har full kontroll så det skjer ikke meg"
Jeg tror du har misforstått innlegget mitt en smule jeg Mystique, for hvem har sagt at jeg ikke ønsker å snu på ting ? Hvem har sagt at man ikke ønsker å gjøre noe annet enn man har gjort ? Og ikke minst - hvem har sagt at det er lett å forandre på det en har gjort ? Jeg har i hvert fall ikke skrevet det og leser du litt mellom linjene så skjønner du kanskje nærmere hva jeg faktisk mener. Jeg skal love deg at det på ingen måte er bare å hoppe av, at veien til et "rent" liv igjen ikke bare er lett. For min del vil det si tap av sikkert 30 kg muskler. Minst ! Tror du det er lett å se seg selv i øynene og vite det ?
Nå kan vi selvsagt ikke sette noen likhet mellom 30 kg muskler og et kanskje ødelagt liv. Mest sannsynlig et ødelagt liv også (i mer eller mindre grad), jeg innser og vet det. Og jeg visste det godt før jeg satte min første sprøyte for mange år siden. Det var et valg jeg gjorde ganske enkelt - jeg ville på død og liv på stor, jeg ønsker å bli størst faktisk og var villig til å ofre mye for å nå nettopp det. Så det er på ingen måte slik at jeg tilfeldig har havnet i den situasjonen jeg befinner meg i. Men jeg er nå 31 år gammel, veier over 130 kg med en akseptabel fett% og er på mange måter fornøyd med hva jeg har oppnådd på den måten jeg valgte å gjøre det på. Kanskje jeg blir 50 år, kanskje 90 - hvem kan fortelle det på forhånd. Men for min del kan jeg se tilbake på å ha fått til noe jeg ønsket sterkt, noe som garantert ville vært en søken for meg uansett. Jeg valgte kanskje gal vei å gjøre det på, ofret mye for 20 kg ekstra med muskler, men det ble i det minste gjort bevisst.
Om jeg i dag ønsker å slutte så vet jeg, som tidligere nevnt, at det ikke er spesielt lett. Min kropp vil bruke veldig lang tid på å komme seg igjen, det må gjøres ekstremt kontrollert trass i at jeg har tatt ALLE forhåndsregler underveis for å ta vare på kroppen min og mitt naturlige hormonsystem best mulig. Igjen er det en advarsel til alle som vurderer veien, uansett hva man gjør er det ikke lett å komme av igjen. Men dette vet jeg Mystique.
Når det gjelder dette med at man har venner rundt seg som faller i fra pga. AAS, så smerter det selvsagt enormt. Som tidligere nevnt, begravelse nummer 2 er minst dobbelt så ille, og det er da man virkelig begynner å tenke. Hva tror du min kone sa til meg ? Hvordan tror henne tok dette ? Hun er jo glad i meg, jeg er far til hennes eneste barn - og alikevel utsetter jeg meg for en fare med potensiell dødlig utgang. Det skal legges til at jeg
aldri har skjult noe for henne. Hun har aldri likt det, men hun har akseptert det fordi hun har sett hva jeg brenner for. Skal hun kalles medskyldig da ? Min nærmeste familie vet også godt hva jeg driver med, og det er naturlig nok ingen av de som liker det heller. Jeg har ikke tall på antall forsøk de har hatt på å få meg fra dette igjen. Om og om igjen....
Og igjen dette med at noen faktisk dør av AAS. Svært svært ofte skyldes dette bruk av andre ting som narkotika, alkohol eller andre stoffer i samspill med AAS. For min egen del har jeg aldri rørt det, jeg hverken røyker eller drikker og har hele livet mitt spist sunt og riktig. Nå er jeg ekstremt nøye på alle de punktene nettopp fordi jeg har en tung last her i livet, en selvpåført last.
Kompisene mine gjorde ikke det, med unntak av en person som fikk hjerteattakk og døde. Han var disponert for det, desverre. Han segnet om i garderoben etter trening, jeg var i dusjen. Det var en blid gutt jeg gikk i fra inn i dusjen, når jeg kom tilbake 5-6 minutt etterpå var det over trass i at det var to andre der som forsøkte å redde han. Hadde du visst hvor dypt et slikt sår kan bli, hvor lang tid man bruker for å komme over det - om i det hele tatt noen gang, så hadde du aldri tenkt på å stille spørsmålet om jeg noen gang har tenkt på å slutte selv. Og se kjæresten hans i øyne i den begravelsen, se sorgen og hvordan de bedene øynene hennes så på min kone. Og alikevel spør du meg om "når ble det for sent å starte på nytt i dette landet" ? Igjen kan jeg bare si deg at avhengigheten er altfor stor, den psykiske belastningen som ligger og venter er jeg rett og slett livredd for. Jeg tør ganske enkelt ikke akkurat nå, kanskje ikke noen gang. Alikevel kan jeg si at jeg gjorde dette med vitene vilje og gikk inne i dette med åpne øyne og fullstendig klar over farene. Hadde flere enda gjort det, men det skjer ikke desverre. Du ser sikkert motsetningene i det jeg skriver nå, men tenker du over det skjønner du helt sikkert hva jeg mener.
Hver dag forventes det av massevis av folk at de skal legge om lisvstilen sin, bli sunnere og bli kvitt alle de ekstra kg som koster samfunnet så mye - for det burde jo være en enkel sak, folk må endre gamle vaner og gjøre nye valg ( stadig vekk) - hvorfor skal det ikke da la seg gjøre for en som har valgt seg inn på denne farlige galeien og snu? Det er faktisk ingen skam i det.....
Igjen, det er ingen skam og snu. Jeg vet mange hadde blitt glad om jeg hadde valgt å snu. Men jeg kan bare referere til det jeg skrev over her så skjønner du kanskje hvordan hodet mitt fungerer. Det man ønsker iderlig vel er ikke alltid like lett å gjennomføre. Det er jo ikke bare her. Se på alle de som røyker og som ville gitt mye for å slutte. Men klarer de det ?? Svært få gjør det. Se på alle som vil slanke seg men ikke får det til. Klart, noen er syke som gjør at de ikke får det til, men det fleste kunne klart det med disipilin. Kanskje det er nettopp der det ligger også. Mangel på selvdisiplin ? Jeg tror desverre det......
Så sorry - den der " jeg har valgt som jeg har valgt, så da får jeg stå løpet ut uansett hvor det ender, men til dere andre så ikke gjør det samme som meg" - regla biter jeg ikke helt på....
Sier ikke at det er svosh gjort på null komma niks å endre noe, men det nytter ikke å tenke slik at - jaja ser hvordan ståa er om 10 -20 år så vurdere om noen endringer bør gjøres - kanskje for sendt da - og for hva?
For noen svulmende muskler som i stor grad har medført seg sorg og bekymring for de som virkelig bryr seg om en og som har måttet sett på at man ødelegger seg selv på den måten?
Akkurat det er hva jeg tenker mest over selv også, og akkurat på dette punktet jeg er meg selv svar skyldig også. Som sagt, jeg har en kone og et lite barn - alikevel driver jeg med dette her. Selvvalgt ? Javisst. Men jeg kan alikvel på ingen måte rettferdiggjøre min handling ovenfor i hvert fall de to, og aller minst min lille datter. Er det noe punkt som samvittigheten river i meg så er det nettopp det, og her treffer du absolutt spikeren på hodet. Og du lurer sikkert nå på hvorfor jeg alikevel holder på ? Tenker du deg om så skjønner du svaret antagelig selv, ikke minst etter hva jeg har skrevet tidligere i dette innlegget. Men vit at dette river i meg.
Ser det er mange som har gitt deg kreditt og honnør osv - men hvor mye kreditt tror du dine advarsler har når det virkelig gjelder? Når det kanskje står om liv og død til din neste kompis eller i å hindre en du bryr deg om i å begynne på den galeien?
Hvor mye kreditt tror du seriøst jeg ville hatt om jeg så at min beste venninne peilet inn på "slanke seg til døde" - veien igjen og skulle prøve å hindre henne i dette hvis jeg selv drev å slanket meg som en gal?
Ikke et fnugg en gang .....
Har også sett at jeg har fått honnører for dette, og det er jeg takknemlig for. Jeg håper at noen har sett et budskap i hva jeg skrev for noe. Jeg ønsker ikke å lede noen inn på den gale vei, snarere tvert i mot. Hadde ADN tatt kontakt med meg, hadde jeg svart og stilt med min erfaring. For det er nettopp det jeg ønsker her - og hjelpe til med å advare. Kan en avholdsmann få en alkoholiker edru tror du ? Eller kan en tidligere alkoholiker hjelpe til bedre fordi han VET hvordan de har det ? Jeg tror helt ærlig svaret gir seg selv.
Jeg skal heller ikke nevne navn her inne selvsagt, men når jeg får en PM her inne hvor det står :
"Takk for et veldig flott innlegg! Har vurdert å begynne med AAS en stund nå, men etter innlegget ditt blei jeg litt usikker. Kanskje er jeg like heldig som deg, kanskje ikke.. 
"Der fikk jeg kanskje én person til å endre mening. Og det gjorde innlegget mitt verdt å skrive mange ganger. Akkurat den PM'en der "varmet" på en måte.
Håper du nå skjønner litt hva jeg mener og vil Mystique. Dette er ikke lett, hverken å forstå eller å skrive om. Men litt med dette jeg har skrevet her så skjønner du nok mer av hvordan jeg tenker, for jeg har forsøkt å skrevet dette på en så ærlig måte som mulig. Om du mener jeg tenker feil her, så vet du i det minste hvordan en som misbruker AAS tenker - for det er det jeg er. En misbruker, og dette er min tankegang. Døm meg gjerne for det, jeg krever jo ikke noen rettferdiggjøring, men kun er forståelse hva som faktisk driver meg ....
