Nå har jo frekvensprosjektet vist, det som egentlig har vært kunnskap i mange løftemiljøer lenge, at frekvent trening gir resultater.
John Broz og gutta hans trener to ganger om dagen seks dager i uka, men på søndag tar de det litt lugnt og trener bare en gang.
Pat Mendez økte bøyen sin fra 220kg til 350kg på 19 måneder.
Isolert sett et snitt på 6.8kg pr. mnd. Noe som isolert sett ikke virker avskrekkende. Jeg har selv hatt økninger på 10kg i mnd på det beste. Men det har alltid kommet noe i veien for fremgang, skader eller annet piss generelt sett i livet.
Pat Mendez har bare en oppgave i livet: Å løfte. John Broz besørger han, Mendez har til og med droppet ut av college for å fokusere på løftinga.
Trær vokser sjeldent inn i himmelen, men i dette tilfellet ser det ut til å gjøre det.
Filosofien til John Broz er ikke noe for pingler: "You have pain? Pain = training, injury = hospital, which is it?"
Jeg tror de færreste i Norge er istand til å fatte hvilken syk trening disse guttene går gjennom. Men jeg må si at jeg likevel stiller meg skeptisk til slike enorme resultater på så kort tid. Men kanskje jeg bare har en begrenset tankegang?
Når Olaf Dahl trener i nesten 20 år for å klare 220kg i benk (eller deomkring), og en unggutt ikke trener benk i det hele tatt og tar lett 230kg, så er dette bare gode gener, og god trening, eller...
Er det slik at Dietmarprogrammene er altfor lette, og norske løftere er altfor slakke? Bør de norske løfterene som satser og trener 6 dager i uka doble dette og trene 2 ganger om dagen?
Spørsmålene er mange, hyllingen er stor, men vet vi den hele og den fulle sannhet bak Broz sine disipler?
