Talentutvikling

Det snevre talentbegrepet

Når vi snakker om talentutvikling så skiller vi gjerne mellom Det snevre talentbegrep og Det utvidede talentbegrep. Det snevre talentbegrepet "... innebærer et fokus på prestasjonsnivå i idrett på et tidlig alderstrinn - hvor god du er der og da" (Johansen og Fjeld m.fl. 2006:170). Her konsentrerer treneren seg kun om ferdigheter og prestasjonsnivå per dags dato. På grunn av ulikheter i modning og at utviklingen hos den enkelte foregår med ulik hastighet, gir dette ofte liten pekepinn om hvordan dette er senere. Det snevre talentbegrepet innebærer altså at ferdighet eller talent er noe du enten har eller ikke har (Johansen og Fjeld m.fl. 2006:170). Å bruke det snevre talentbegrepet er noe mange trenere gjør, nettopp det å "blinke" seg ut unge utøvere som de identifiserer som talentfulle. De gir disse utøverne ekstra oppmerksomhet, bedre veiledning og mer konkurransetid og treningstid. Andre utøvere, derimot, som ikke vurderes som talentfulle, blir gitt mindre oppmerksomhet, får mindre veiledning og mindre konkurranse- og treningstid. Effekten er at de får svekket selvoppfatning, mister motivasjonen, og de får en dårligere utviklingskurve (Johansen og Fjeld m.fl. 2006:173-174). I en slik tidlig spesialisering driver utøverne med systematisk og strukturert trening, såkalt Delibirate practice. Det som kjennetegner delibirate practice er at den har som formål å oppnå et fremtidig formål, den er ofte ikke gledesbetont og aktiviteten gjennomføres med et seriøst tilsnitt (Johansen og Fjeld m.fl. 2006:176). For de utøverne som blir satset på og sett på som talentfulle, kan dette være positivt for å utvikle seg til å bli bedre utøvere. De som blir satset på tidlig vil sannsynligvis holde seg kun til den idretten. Da vil utøveren konsentrere seg bare om den idretten, og bruke mye mere tid på trening til en idrett, i motsetning til en som driver med flere idretter. En utøver som driver med flere idretter samtidig vil ikke utvikle seg like raskt i en idrett i motsetning til en utøver som kun utøver én idrett. Dette kan ofte føre til motivasjonssvikt, som også kan føre til at utøveren slutter med all idrett. Dette støttes opp mot turntrener Lill Anita Husby sine meninger om tidlig spesialisering. I idrettsgrenen turn starter de med svært tidlig spesialisering, allerede når utøverne er fem år gamle. Husby mener at spesialisering er bra, og at det er tull at barn ikke skal få spesialisere seg i en idrett de har forutsetninger for å bli gode i. Hun mener det er bedre å holde seg til en idrett tidlig, enn å holde på med mange idretter, for det fører bare til at de slutter i 14-årsalderen (Rønningen 2008). Men tidlig spesialisering trenger heller ikke å virke positivt inn på de som blir satset på tidlig. De vil kunne få mange problemer og utfordringer som kan virke direkte skadelig på seg selv. "Kostnader på veien mot elitenivå for de som tar spesialiseringsruta, innebærer redusert aktivitetsglede, større grad av ytreregulert motivasjon og fare for redusert fysisk helse og skader" (Johansen og Fjeld m.fl. 2006:180). Dette er kostnader som kan ødelegge hele karrieren til en hver utøver.

Det utvidede talentbegrepet

For at utøverne som ønsker å satse skal oppnå sportslige resultater og ikke falle gjennom må trenerne inkludere hele gruppa, og behandle alle utøverne likt. I stedet for å gi de flinkeste utøverne mest oppmerksomhet, bør man heller finne løsninger som kan hjelpe de mindre flinke til å bli bedre. Dette støttes opp mot det utvidede talentbegrepet. I det utvidede talentbegrepet "... defineres talent som evne og mulighet til å utvikle sitt potensial henimot idrettsekspertise. Med andre ord, det utvidede talentbegrep inviterer til en forståelse av talent som dynamisk - som et potensial som du kan utvikle ved hjelp av motivasjon og vilje..." (Johansen og Fjeld m.fl. 2006:170). Potensialet til utøverne påvirkes av flere faktorer, så som teknikk, fysiske egenskaper, treningsinnsats, motivasjon, interesse og mentale ferdigheter. Dette vil si at flere utøvere kan utvikle sitt talent om de vil. (Johansen og Fjeld m.fl. 2006:170). I det utvidede talentbegrepet er allsidighet og lekpreget utfoldelse viktig, såkalt Deliberate play. Det som kjennetegner deliberate play er at aktiviteten har en egenverdi, den er gledesbetont og interessen er fokusert på selve utfoldelsen. Men for de som er svært talentfulle og mye flinkere i idretten enn resten av gruppa, kan det virke demotiverende å ikke ha store nok utfordringer å strekke seg etter. Disse utøverne blir sjelden bedre i idretten, og dette fører ofte til at de slutter på grunn av mangel på motivasjon.

Jeg mener det er viktigere å få med flest mulig utøvere i idretten fram til de er modne nok til å bestemme seg for hvilken idrett de vil satse på, enn å satse alt for tidlig på en idrett, noe som ofte fører til motivasjonssvikt og at utøveren slutter med idrett. Jeg mener det er viktig med et bredt og variert treningsgrunnlag, basert på leikrelaterte aktiviteter. Dette kan støttes opp mot Williams og Ford sin undersøkelse av deliberate play i tidlig aldersfase blant engelske ungdomsspillere i fotball, som henholdsvis fikk kontrakt eller ble løst fra klubben uten fast spillekontrakt da de fylte 16 ar. "Det viste seg at spillere som ble tilbudt kontrakt, hadde akkumulert 2592 timer "Deliberate Play" i form av spill på løkka i aldersfasen 6-12 ar. De som ikke fikk kontrakt, derimot, hadde kun akkumulert 1100 timer spill på løkka i 6 til 12-årsalder" (Johansen og Fjeld m.fl. 2006:179). Jeg vil også si at med et bredt og variert treningsgrunnlag med leikrelaterte aktiviteter vil gi utøveren motivasjon for videre deltakelse. Forskning på dette tyder på det samme; "... man trenger mindre idrettsspesifikk trening i spesialiserings- og investeringsfasen når man har allsidighet av slik art som plattform før disse fasene tar til" (Johansen og Fjeld m.fl. 2006:180). Utøveren får altså en indre motivasjon og en emosjonell binding til en idrett, noe som får utøveren lyst til å satse og oppnå sportslige resultater (Johansen og Fjeld m.fl. 2006:180). Jeg mener at for å få en optimal utviklingskurve, og i tillegg beholde de som ønsker å satse i idretten, bør man ha en balanse mellom deliberate play og deliberate practice. Man bør som barn drive med leikrelaterte aktiviteter, og senere i ungdomsalder drive på med bevisst og strukturert trening. Dette støttes opp mot Cotè og forskningsgruppen hans, som fant ut av at utøverne som drev med leikrelaterte aktiviteter fram til de var 12 år, en blanding av leikrelaterte aktiviteter og strukturert trening til de var 14, og strukturert trening fra de var 15 år fikk de høyeste utviklingskurvene (Johansen og Fjeld m.fl. 2006:177).
Vi har sett at det er flere måter å utvikle et talent på, både gjennom det snevre talentbegrep og det utvidede talentbegrep. Vi har med bakgrunn av forskning sett at med leikbetont idrett (deliberate play) til man er 12 år, blanding mellom leikbetont idrett og strukturert trening(deliberate practice) til de er 14 år, og strukturert trening fra de er 15 år egner seg best til optimal utvikling av utøvere som ønsker satse og oppnå sportslige resultater.

Litteraturliste

Johansen, Bjørn Tore, Fjeld, John og Høygaard, Rune (2008): Nyere perspektiv innen idrett og idrettspedagogikk. Oslo: Høyskoleforlaget.
Rønningen, Elin (2008, 10. Juni) Plukker talentene tidlig http://www.byavisa.no/byavisa/artikler.php?artid=2818