Om det finnes en Gud som er både god og allmektig; hvorfor finnes det da så mye ondskap i verden?
Det ondes problem er et velkjent argument mot Guds eksistens, og ved første øyekast et godt spørsmål. Før jeg går videre til å besvare hvordan en god Gud kan tillate eksistensen av ondskap vil jeg innledningsvis demonstrere hvordan dette argumentet selvdestruerer ved nærmere ettersyn.
La meg stille et dumt spørsmål: Hvordan vet du at det finnes ondskap i verden? Hvordan vet du at noe er godt og noe annet er ondt? Må det ikke finnes en absolutt objektiv standard? Kan en absolutt objektiv standard eksistere uten at en absolutt autoritet har fastsatt den? Og er ikke denne absolutte autoriteten nettopp hva dette argumentet forsøker å motbevise eksistensen av? Vi har altså den pinlige situasjonene at vi har et argument som motbeviser en av sine egne forutsetninger, hvilket betyr at det er noe grunnleggende feil med det.
Uten en absolutt moralsk autoritet, blir rett og galt bare et spørsmål om preferanser. Om du synes det er galt å drepe, men jeg synes det er riktig, så har du ingen autoritet til å si at jeg tar feil. Du kan til nød si at et flertall av andre mennesker synes jeg tar feil, men hva om jeg minner deg om at et flertall av mennesker i den vestlige verden for få tiår siden syntes det var i orden å kjøpe og eie negerslaver? Eller at selv i dag mener et flertall at det er i orden å drepe ufødte barn av bekvemmelighetshensyn? Er du sikker på at mennesket uten Gud er i stand til å bedømme forskjellen mellom rett og galt?
Det de fleste i realiteten mener når de sier at Gud burde tilintetgjøre all ondskap er at han burde tilintetgjøre alle de andres ondskap. Men ikke misforstå. Jeg prøver ikke å benekte eksistensen av ondskap. Så spørsmålet består: Hvordan kan en god og allmektig Gud, eksistere side om side med en ond og syndig verden? Vel, det har å gjøre med vår tidligere nevnte mangelfulle evne til å foreta moralske vurderinger, og da spesielt de som angår oss selv. For det de fleste i realiteten mener når de sier at Gud burde tilintetgjøre all ondskap er at han burde tilintetgjøre alle de andres ondskap.
Hva slags ondskap mener du Gud burde fjerne? Burde han fjerne alle mordere? Alle voldtektsmenn? De fleste vil svare ja på disse to, fordi de ikke befinner seg i noen av disse kategoriene. Hva med alle tyver? Hva om de bare tok en bitteliten ting? Nå begynner det å bli litt mer ukomfortabelt. De fleste har vel på et eller annet tidspunkt, kanskje som barn, tatt et eller annet som ikke tilhørte dem. Eller de har snytt litt på skatten, lastet ned musikk fra nettet ulovlig, eller lignende. Hva med løgnere da? Eller baktalere? Da ville nok de aller fleste synes Gud gikk altfor drastisk til verks. For det er jo noe vi alle har gjort, og kanskje gjerne har lyst til å fortsette å gjøre.
Men om Gud nå skulle fjerne all ondskap fra verden—og så lenge mennesker har fri vilje må det bety å fjerne alle onde mennesker fra verden—ville det ikke da fremdeles være grunn til å anklage ham om han lot noe som helst ondskap være tilbake? Ville han ikke måtte fjerne all ondskap? Og betyr ikke det videre at han måtte fjerne alle mennesker?
Heller enn å anklage Gud for eksistensen av ondskap, burde du takke ham for din fortsatte eksistens til tross for din egen ondskap. Så heller enn å anklage Gud for eksistensen av ondskap, burde du takke ham for din fortsatte eksistens til tross for din egen ondskap. Dessuten bør du vite at Gud har fastsatt en dag da han vil dømme verden i rettferdighet (Apostlenes Gjerninger: 17:30 Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de så er, at de må vende om. 31 For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»
32 Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33 Så gikk Paulus fra dem. 34 Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.
Og at den eneste grunnen til at han venter er at han vil flere syndere som deg og meg skal komme til omvendelse (Peters Andre Brev:3:9;Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.
Men hva så med ting som ikke umiddelbart kan knyttes til mellommenneskelig ondskap? Hva med sykdom og naturkatastrofer? Alt går tilbake til det tredje kapittelet av første mosebok, da Adam og Eva spiste av treet til kunnskap om godt og ondt. Fram til da kjente de bare til godt. Kunnskapen om ondt ble ervervet gjennom dette direkte opprøret imot universets absolutte autoritet. Han som kunne tale til ting som ikke eksisterte slik at de begynte å eksistere. (Salmenes bok:33:8;All jorden frykte for Herren, for ham beve alle de som bor på jorderike!33:9;For han talte, og det skjedde; han bød, og det stod der.')" 33:8-9) Å si nei til en slik Gud er utenkelig. En slik monumental frekkhet ville sette hele universet i ubalanse. Men det var likevel nettopp det de gjorde. Og for at de skulle vite hva de har gjort demonstrerte Gud det ved å legge hele skaperverket under forgjengelighet.
Forgjengelighet betyr at ting forgår. Mennesker dør, biler ruster, stjerner brenner opp, DNA-strenger får introdusert nye feil ved hver kopiering og sakte men sikkert går alle ting i oppløsning. Mennesker blir syke, barn blir født med misdannelser, og naturen vender seg imot mennesker og skader og dreper dem. Hvorfor? Det er bilder på hva synd er. Så se ikke elendigheten rundt oss som en anledning for å anklage Gud, men se det som et bilde av din egen ondskap. Det du tror er små synder—alle ser på sine egne synder som små—er ikke så små for Gud. Hvor store er de for ham? Se på et univers som gradvis slokner og forsvinner i det store intet. Et nyfødt barn med så store misdannelser at det aldri kommer til å se sin første fødselsdag. Eller en flodbølge som velter inn over land og knuser titusener av mennesker. Slik ser Gud på dine «små» synder.
Gud la verden under forgjengelighet, men ikke uten håp. (Romerbrevet:8:18;Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår
For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. 20 Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, 21 for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. 22 Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. 23 Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.
Løftet er at når all synd er tilintetgjort, etter dommens dag, skal hele skapningen fris ut fra denne elendigheten, og alle ting skal gjenopprettes til sin rette stand. Skal Gud så oppnå dette ved å knuse oss alle slik vi unektelig fortjener?
Nei, Gud selv kom til oss som et menneske—Jesus Kristus, Guds sønn—Som var fullt ut menneske, og fullt ut Gud. Han levde iblant oss som en av oss, men uten synd. Det eneste fullkomne menneske som noen gang har levd på denne jorden. Og all Guds vrede, som var rettet imot oss, ble rettet imot ham. Han tok den straffen som vi rettmessig fortjener da han ble mishandlet til døde på et romersk kors. Han bar Guds fulle vrede over vår synd på seg selv, slik at om vi omvender oss og tror på ham, skal vi slett ikke dømmes. Når han fikk våre synder, fikk vi hans rettferdighet, slik at når all ondskap skal utryddes kan vi bli bestående, og få del i de nye himlene og den nye jorden som Gud har tatt ut av forgjengelighet og gjort til vår evige bolig.
Men alle de som fremdeles er i sine synder, skal kastes i sjøen som brenner med ild og svovel, hvor de ikke skal smake ondskap bare i små porsjoner, slik vi ved Guds nåde gjør her, men fullt ut få oppleve hva det er å være i opprør imot Gud.
