Onsdag 20.juli 2011
Styrkeløftbøy uten belte med stopp
5x60 - 5x60 - 3x100 - 6x140 - 4x170 - 3x190 - 2x210 - 2x210 - 2x210
Rykkmark med sko og uten belte
6x140 - 5x170 - 4x185 - 4x185 - 4x185 - 4x185
Foroverbøyd roing
8x110 - 8x110 - 8x110
Flies
10x10 kg (hver hånd) - 10x16 - 10x18
Nautilus ONE sittende lårcurl
8x90 - 8x90 - 8x90
FINITO
Var i begravelse i går. Min mormor skulle bli gravlagt. Jeg hadde på meg svart langermet skjorte, rosa slips og vest. Himmelen hadde på seg sol og varme. Ingen god kombinasjon. Vi kjørte i 3 timer for å komme dit begravelsen var og det ble mye venting i kirka. Når jeg etter en halvtime begynte å få problemer med å holde øynene oppe og attpåtil merket at jeg duppet fordi plutselig så datt det to-siders heftet med sanger på rett ned i gulvet, da fant jeg ut at jeg måtte ut av kirka. Det var tross alt en halvtime til seremonien skulle begynne. Mens jeg sto der ute kom det fullt av folk og alle skulle jo hilse på meg. Jeg visste ikke hvem noen var og mange prøvde å forklare at de var bror og søster og far og sønn og datter og svigermor til den og den og den. Den ene sa han var gift med datteren til Inger. "Ja vel", svarte jeg med et smil før jeg la til: "...men hvem er Inger?". Hehe. Det var da søsteren til min mormor. Jeg vet ikke slikt. Har vel litt å si at jeg tror ikke de var "ekte" søsken. Det ble nesten flaut da noen kom og tok meg i hånda og sa "kondolerer!". Det er jo normalt og det er høflig å si, men jeg hadde ingen sorg så jeg måtte bare si at "det går bra med meg!" nok engang med et smil. Jeg gikk inn igjen for å slippe å hilse på alle. Det ble for falskt for meg.
Selve seremonien var fin, men jeg synes alltid kirketing tar for lang tid, men plutselig var tiden inne til å gå med kista. Jeg skulle gå foran til høyre og bar derfor med venstre hånd. Min venstre fot er kortere enn den høyre og jeg skal ikke gå langt, uten belastning, før jeg stivner i ryggen. Jeg hadde trodd kista var veldig lett og at det skulle bli veldig lett for meg, men jeg fikk bare halvt rett der. Kista var absolutt ikke tung, men når man er 150 kg og har lats som Ronnie Coleman så går ikke armene rett ned. De går 45 grader skrå til siden. 15 kg blir derfor til 50 kg for meg så jeg ble alvorlig bekymret for grepet først og fremst. Når vi begynte å gå merket jeg at vi skulle gå utrolig sakte. Her oppførte jeg meg slik som Kampgudinnen gjorde i brylluppet sitt. Det er normalt å gå sakte når man går opp til preten for å gifte seg og det er normalt å gå sakte, veldig sakte, med en kiste ved begravelse. Kampgudinnen raste imidlertid ned kirkegulvet (og jeg forstår henne) og jeg ønsket å gjøre det samme slik at jeg kunne bli ferdig med dette. Og komme i mål. Dette var jo farmers walk for meg.
Jeg merket at jeg ikke kunne styre tempoet. Presten gikk jo foran og styrte farten og de jeg bar med gjorde det de kunne for å stoppe meg. Det var som da den Enarmede Banditt senket farten min på 3000-forsøket mitt i 2007. Nå ble det også til at jeg stumpet bortover og kjente fort at dette ikke kom til å gå bra. Jeg ble ganske lettet da vi kom ut fra kirken og jeg så det sto en remedie med hjul på hvor vi skulle sette kisten og så rulle den bortover. Dette hjalp imidlertid ikke meg så mye. Gresset vi så skulle trille kisten på var veeldig ujevnt og jeg fikk veldig skjev belastning i ryggen min. Jeg fikk ekstremt vondt. Bakside av lår fikk krampetendenser og forsiden fikk enormt pump. Og ryggen skrek etter å bli strukket, tråkket på, knekt opp... Etter å ha kommet fram til gravstedet, det var jævlig langt dit, så hjalp jeg til med å senke kisten. Dette var ikke noe problem men det var litt nerver involvert. Det var ikke rom til å gjøre noe feil her. Når dette var gjort var det jo litt sang og slikt. Og jeg sto og prøvde å gjøre det beste ut av det. Jeg svettet noe helt jævlig. Ikke bare pga. varmen men mye pga. smertene. Jeg prøvde å stå på tær på den ene foten mens jeg sto flatt med den andre for å kompansere slik at ryggen fikk litt ro. Det hjalp litt, men bare litt. Så kom dama og jeg fikk støttet meg der, det hjalp også litt, men ryggen skrek etter å sette seg ned eller legge seg. Jeg kan ikke beskrive hvor utrolig vondt og ubehagelig dette var. Eneste grunnen til at jeg ikke slapp kista eller ba noen andre ta over var pga. min stolthet og respekt for min mormor og de som var kommet til begravelsen. Det ville vært skandale om jeg hadde falt om i smerter, men det var like før. Jeg slet virkelig.
Når sangene var over og første mulighet bød seg så gikk jeg bare fra stedet. Jeg sa ikke noe til noen. Ikke engang dama. Jeg måtte bare komme meg bort for å få slutt på de ulidelige smertene. Jeg hinket nesten bortover kirkegården og kom meg fram til nærmeste gjerde hvor jeg kunne avlaste litt. Så fikk jeg satt meg etter å ha hørt flere smell i ryggen når jeg hevet hvert bein. Så smalt det litt til når jeg bøyde meg framover. Deilig. Noen minutter senere var jeg omtrent helt fin og kunne gå tilbake og deretter til bilen hvor dama var.
Det ble mye mat men også mye mas på denne turen. Selvsagt var store deler av den også ganske så hyggelig, men kroppen blir i en helt annen modus enn i løftemodus og selv om det er en natt i mellom så blir det ofte ikke nok. Ca. 8 timer i bil tar på. Så jeg er ikke helt fornøyd med dagens økt selv om den ble ganske så bra dén også.
Alt var uten belte. Knebøyen var ikke tung, men farten på settene ble ikke så bra som jeg hadde håpet. Siste sett ble klart best og det henger endel sammen med at kroppen kviknet mer og mer til. Alt det andre var veldig lett.
