Skrevet av Emne: Fasiten  (Lest 2580416 ganger)

Utlogget Ivrig pingle

  • Global Moderator
  • *****
  • Innlegg: 12 451
  • Honnør: 1394
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 12 451

  • RAW = DOPINGFRI
Sv: Fasiten
« #15450 : 21. juni 2012, 08:31 »
Dette er ikke fasiten i Fasiten, Lars. Bare vent ; den kommer! Smiley

Ettersom vi to ikke sitter med samme fasiten, kommer vi aldri til enighet her.
Men dette legger selvsagt ingen demper på forventningene til dine reiseskildringer Wink
Eternal growth... It ain`t gonna happen. Snap out of it and get out of depth now, or bite the dust. Sucker!

Tendensen til å overvurdere egen kompetanse og mestringsevne kan betraktes som en psykologisk forsvarsmekanisme, som bidrar til at vi tør å gi oss i kast med oppgaver vi ellers ville unngått, og at vi ikke gir opp så lett til tross for motgang.

Les forumreglene her


Utlogget Einar B. Gilberg

  • .: Aktivutøver :.
  • ******
  • Innlegg: 7 764
  • Honnør: 3681
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 7 764

  • Meine wut will nicht Sterben
Sv: Fasiten
« #15451 : 21. juni 2012, 22:53 »
Ettersom vi to ikke sitter med samme fasiten, kommer vi aldri til enighet her.
Tror ikke du forstår hva jeg mener ; det er faktafeil i innlegget til Calle.
Nidarø Treningssenter        FASITEN          Kan du slå meg?

Stevneperser med utstyr
Knebøy - 352,5     Benkpress - 240     Markløft - 300     Sammenlagt - 870 (Perser SL - 892,5)
Stevneperser uten utstyr
Knebøy - 320     Benkpress - 200     Markløft - 300     Sammenlagt - 780 (Perser SL - 820)
Trening uten utstyr
Knebøy - 312,5     Benkpress -  202,5     Markløft - 305     (Sammenlagt - 820)

Utlogget Einar B. Gilberg

  • .: Aktivutøver :.
  • ******
  • Innlegg: 7 764
  • Honnør: 3681
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 7 764

  • Meine wut will nicht Sterben
Sv: Fasiten
« #15452 : 21. juni 2012, 22:55 »
Torsdag 21.juni 2012

Benkpress - med stopp, bredt grep
(1 RM = 200kg, 2 RM = 185kg, 3 RM = 175kg)
5 x 20kg
4 x 60kg
3 x 90kg
3 x 120kg
3 x 150kg
3 x 172.5kg av 4 fullførte reps @ 10 RPE
3 x 167.5kg av 4 fullførte reps @ 10 RPE
4 x 160kg @ 9.5 RPE
4 x 160kg @ 10 RPE

Knebøy - med stopp uten belte
(1 RM = 220kg, 2 RM = 235kg, 3 RM = 250kg)
5 x 20kg
4 x 60kg
3 x 100kg
3 x 140kg
3 x 180kg
3 x 220kg @ 8.5 RPE
3 x 240kg @ 8.5 RPE
3 x 227.5kg @ 9 RPE

Benkpress - skråbenk (incline), med stopp
(1 RM = 130kg, 2 RM = 132.5kg, 3 RM = 140kg)
5 x 20kg
4 x 60kg
4 x 90kg
4 x 120kg
5 x 132.5kg @ 10 RPE 2.5kg forbedring av treningspers fra 14.06.2012!
6 x 122.5kg @ 8.5 RPE
6 x 125kg @ 9 RPE

FINITO

Føltes ikke helt i form før start, men formen steg utover treningen. Poweren og teknikken i benk satt egentlig veldig bra i dag, men jeg måtte puste etter tre lette reps på 172.5 kg noe som gjorde at jeg feilet. Da jeg gikk ned 5 kilo i vekt skjedde det samme. Følte at jeg hadde 4x172,5 kg i dag. I bøy planla jeg og ta det litt roligere enn å prøve på 3x252,5 som ville vært ny pers. Jeg ville heller gjøre gode sett med lange stopper. 3x240 ble overraskende lett og er et av mine beste knebøysett noensinne vil jeg påstå. Hadde gjort 3x252,5 i dag uten at det ville vært maks. I skråbenk tullet jeg igjen med pusten og tok for mange reps uten å puste. Dette fikk jeg sv for. Etter å ha gått ned i vekten på stangen så tok jeg en kjempebra sekser på 122,5 kg. Ja, den var så bra at jeg økte til 125 kg og tok  en kanonbra sekser.

Takk!

Video:
http://www.youtube.com/watch?v=XIVccSBHibg#noexternalembed
Nidarø Treningssenter        FASITEN          Kan du slå meg?

Stevneperser med utstyr
Knebøy - 352,5     Benkpress - 240     Markløft - 300     Sammenlagt - 870 (Perser SL - 892,5)
Stevneperser uten utstyr
Knebøy - 320     Benkpress - 200     Markløft - 300     Sammenlagt - 780 (Perser SL - 820)
Trening uten utstyr
Knebøy - 312,5     Benkpress -  202,5     Markløft - 305     (Sammenlagt - 820)

Utlogget Frågande

  • Nykomling
  • *
  • Innlegg: 3
  • Honnør: 1
  • Utlogget Utlogget

    Innlegg: 3

Sv: Fasiten
« #15453 : 22. juni 2012, 00:17 »
Har sett at du har klaget på at i albuene blant kommer bak stangen liksom og ikke forran. Når dette skjer så blir banen ikke bak men opp og fram slik at det blir moment arm og dobbelt så tungt.

Vell fra video jeg har sett av deg, så ser det ut når stangen toucher brystkassen så er albuene og armene vinklet slik at du presser bak, men når du senker stanga ned i bryste så mister du i blant dette og stangen vinkles liksom bort fra stativ og spotter.  Så jeg bare tenker at hvis du ikke sank den ned så mye så ville du truffet oftere med benken.

Men dette er bar en observasjon jeg har sett, jeg er langt fra kvalifisert til å hevde at jeg har rett :-)

Artig å lese loggen din! Keep it up!
Btw, når får vi se referat fra VM?

Utlogget Einar B. Gilberg

  • .: Aktivutøver :.
  • ******
  • Innlegg: 7 764
  • Honnør: 3681
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 7 764

  • Meine wut will nicht Sterben
Sv: Fasiten
« #15454 : 22. juni 2012, 00:34 »
Du har helt rett. Har mye å gjøre og sliter med å være veldig trøtt så usikker når referatet kommer. Jeg har begynt på referatet, men det kan ta litt tid før det er ferdig. Det blir som et manifest. Hilsen Kommandøren.
Nidarø Treningssenter        FASITEN          Kan du slå meg?

Stevneperser med utstyr
Knebøy - 352,5     Benkpress - 240     Markløft - 300     Sammenlagt - 870 (Perser SL - 892,5)
Stevneperser uten utstyr
Knebøy - 320     Benkpress - 200     Markløft - 300     Sammenlagt - 780 (Perser SL - 820)
Trening uten utstyr
Knebøy - 312,5     Benkpress -  202,5     Markløft - 305     (Sammenlagt - 820)

Utlogget Einar B. Gilberg

  • .: Aktivutøver :.
  • ******
  • Innlegg: 7 764
  • Honnør: 3681
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 7 764

  • Meine wut will nicht Sterben
Sv: Fasiten
« #15455 : 22. juni 2012, 21:24 »
22.juni 2012

Markløft - med kjetting
(1 RM = 220kg, 2 RM = 220kg, 3 RM = 232.5kg)
5 x 20kg
3 x 60kg
3 x 100kg
3 x 140kg
3 x 180kg
3 x 215kg @ 9 RPE
3 x 202.5kg @ 8.5 RPE
3 x 202.5kg @ 9 RPE

Benkpress - rack press, fra bryst
(1 RM = 150kg, 2 RM = 172.5kg, 3 RM = 170kg)
5 x 20kg Tangering av treningspers fra 16.04.2012!
4 x 60kg
3 x 90kg
3 x 120kg
3 x 150kg
2 x 175kg av 3 fullførte reps @ 10 RPE 2.5kg forbedring av treningspers fra 08.06.2012!
3 x 160kg @ 8.5 RPE
3 x 160kg @ 9 RPE

FINITO

Faktisk i ganske så god form i dag. Pleier å bli sliten etter markløft. Det ble jeg ikke i dag. Tok derfor to sett på deloaden og følte jeg kunne gjort flere. I pinpress fikk jeg til teknikken bra i dag, jeg var tålmodig, men styrken til å gjøre 3x175 var der ikke i dag. Settene på 160 ble dog meget bra sett. Rakk ikke RDL som jeg skulle ha.

Video:
http://www.youtube.com/watch?v=rv_iAvCqXkQ#noexternalembed
Nidarø Treningssenter        FASITEN          Kan du slå meg?

Stevneperser med utstyr
Knebøy - 352,5     Benkpress - 240     Markløft - 300     Sammenlagt - 870 (Perser SL - 892,5)
Stevneperser uten utstyr
Knebøy - 320     Benkpress - 200     Markløft - 300     Sammenlagt - 780 (Perser SL - 820)
Trening uten utstyr
Knebøy - 312,5     Benkpress -  202,5     Markløft - 305     (Sammenlagt - 820)

Utlogget Einar B. Gilberg

  • .: Aktivutøver :.
  • ******
  • Innlegg: 7 764
  • Honnør: 3681
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 7 764

  • Meine wut will nicht Sterben
Sv: Fasiten
« #15456 : 23. juni 2012, 02:35 »
Hei!

Da skal jeg fortelle min versjon av hvordan det var på reise til og i Stockholm, Sverige for å se på historiens første World Cup i Classic Powerlifting.

Det hele startet et par uker i forveien da vi alle trodde alt var klart. Det var det ikke. Carl Petter sa han måtte til Sørlandet i helgen fordi han skulle være forlover til en kompis. Dette var noe han hadde avtalte året i forveien og han hadde signert papirer på at han skulle være forlover så det var ikke mulig å "slippe". Skuffelsen var enorm fordi flybillettene var allerede betalt og han kunne ikke benytte seg av
Trondheim - Stockholm i alle fall ettersom han var på Sørlandet denne aktuelle dagen. Det ble en lang prosess for å sikre at vi kom til World Cup likevel. Carl Petter bestilte leiebil fra Lyngdal til flyplass i Kristiansand og fikk booket og betalt fly fra Kristiansand via København og til Stockholm. Han var tydelig stresset i denne tiden ; det var etter både eksamener og NM i styrkeløft og plutselig ble det for mye for den sterke gutten. Dagen etter alt var klart igjen så ringte han meg på jobben: "det er DENNE helgen at World Cup arrangeres, ja?". Haha. Tullingen hadde tatt feil av helgene og leide leiebil samt kjøpt flybiletter til Stockholm helgen før stevnet vi skulle på ble arrangert. Han ga nå opp å bli med til World Cup, men de positive tankene strømmet likevel på og han ringte rundt og klarte heldigvis å ordne alt. Det eneste som gjensto var å få skiftet vakter på jobben, men det gikk bra det også.

Dette leder oss til torsdag 14.juni 2012. På kvelden dagen før vi skal reise så ringes CP og jeg. Her begynner Carl Petter og prate om at han vil være tidlig ute og håper vi kan møtes rundt 7.00. Flyet gikk 10.40 så jeg anså det som alt for tidlig å starte å kjøre 07.00. Så i motsetning til hva CP skriver i sitt sammendrag så sa jeg at jeg kom til å være hos han rundt 07.45. Nå ble klokken riktignok 07.55 da jeg kom til han, men nå kan leserne i alle fall tenke seg til selv hvem som beskriver klokkesituasjonen rett ; et surrehode som bestiller flybiletter til helgen før og som setter høyre arm på en ellipsemaskin på venstre side og visa verca eller Kongen av detaljer.

Det første jeg gjorde da jeg møtte Calle var å kjøpe melk på Bunnpris. Tenkte å kjøpe matpakke også, men dette hadde de ikke så vi måtte innom en bensinstasjon for å få kjøpt matpakka. 49.- for 3-4 brødskiver med blant annet egg og karbonade er glimrende. Normalt sett ville jeg spist hjemme, jeg liker det best, men jeg hadde hverken melk eller brød hjemme. Svært irriterende for meg og en dårlig start på hele turen. Først ville heller ikke Calle kjøre bilen fordi han hadde mange meninger om bilens tekniske stand. Da jeg fortalte at jeg skulle spise på turen så anså han vel sannsynligheten til å dø for å være mindre om han selv kjørte enn om jeg skulle kjøre OG spise.

Det er noe galt med hjul-lageret på et eller to av hjulene på høyreside slik at det kan ødelegge litt av BMW-opplevelsen i min Avensis, men bortsett fra dette og litt risting på rattet så er det god lyd i bilen om man bruker hørselsvern. Carl Petter var strålende fornøyd der vi cruiset mot Værnes og Stjørdal og håpet vi slapp å sette igjen bilen og ta taxi resten av stykket.

Da vi kom til Stjørdal skulle vi innom foreldrene til min forlovede, Mona, sette igjen bilen der og bli kjørt av hennes far til Værnes. Det var bare å komme seg til Prestmoen, et lite stykke utenfor Stjørdal, hvor de bodde. Den vante veien jeg var vant med å kjøre fant vi ut at ikke kunne benyttes. Veien var nemlig stengt. Nå kom første problem ; hvordan komme forbi sperringen? Nei, det var ikke mulig, men det måtte jo finnes omkjøringer? Jada, det gjorde det, men det var ikke akkurat godt skiltet. Var det skiltet overhodet? Jeg ringte svigerfar og fikk en liten  forklaring på hvor vi skulle kjøre.

Da vi hadde kjørt et stykke så fant vi et skilt som pekte mot en bru og da Prestmoen. Det var litt merkelig fordi denne veien var en grusvei med fullt av humper og hull i veien. Vi rallykjørte i alle fall denne veien, dog i meget lav hastighet selv om vi begynte å få det litt travelt. Nå var vi imidlertid på rett vei og da kunne vi roe ned litt. Nervene var i ganske høyt spenn fordi vi visste at vi burde være på flyplassen litt tidlig og det som i utgangspunktet var god tid ble plutselig ganske dårlig tid. Vi kjørte da på denne grusveien og plutselig kom vi til en stor bondegård. Og det viste seg å være siste stopp også. Vi var blitt lurt. Skiltet vi så var bare et opplysningskilt. Like nede i gata hvor vi hadde sett dette skiltet sto det et nesten nøyaktig likt skilt. Og dette skiltet førte oss så til Prestmoen og vi kunne få skyss til Værnes.

Ting gikk som normalt fra her. Mye gåing, litt køståing, sikkerhetskontroll, litt gåing, litt venting og så inn på flyet. Jeg hater alt dette. Å reise ser jeg på som et helvette. Og en flyplass er det varmeste stedet i hele helvette. En forferdelig plass å være. Vi benyttet imidlertid endel av tiden til å bestille leiebil. Vi fant ut at det ikke ville bli mye dyrere å leie bil (650 SEK) enn å ta bussen så vi leide oss en bil vi kunne hente på Arlanda flyplass i Stockholm. Å sitte på fly trenger heller ikke å være spesielt behagelig. Fly er jo laget for små kinesere. Med venste stol-len nede så hadde jeg egentlig ikke plass i setet. Jeg klarte å plumpe nedi likevel, men det var meget trangt. Selve sikkerhetselen var mer enn lang nok, men den
var litt ekkel å stramme fordi den korte biten var vanskelig å få has på. Det skulle vært to like lange stropper. Ikke en lang og en ultrakort.

Etter et par minutter la jeg meg til rette for å begynne å trene. Og svusj... ryktene sier jeg snorket ganske høyt. Det liker jeg. Og vips så var vi i Ukraina! Nei, det var vi ikke. Vi var i Stockholm i Sverige. Det var tid for mat, men først måtte vi hente vår bil. Vi var ikke sikker på om vi hadde fått bekreftet bilen fordi da bestillingen ble gjort så stoppet computeren. For å få dette til, altså finne ut om vi faktisk hadde leid leiebil og i så fall hvordan vi skule få tak i bilen. Det ble mye gåing her også. Flyplassen var enorm! Vi fikk etterhvert vite at det hang opp enkelte telefoner som gjorde at vi kunne prate direkte med leiebilselskapet og finne ut om vi hadde betalt eller ei. Da vi endelig fant en slik telefon så viste det seg at EuropCar som ble vårt hyrbilselskap ikke hadde kapasitet nok til å besvare vår henvendelse. I stedet måtte vi derfor bli med en shuttle-buss til leiebilstedet hvor vi fikk pratet direkte med kundebehandlerne hos EuropCar. Og ganske riktig ; vår bestilling var ikke registrert, men vi fikk en bil som var billigere å leie enn vi hadde sett på nettet til og med. En Fiat kombibil. En flott liten sak rett og slett. Nå var vi med! Kundebehandleren var forøvrig også meget kul. Han så at vi hadde lyftat skrot og da jeg nevnte at det å leie bil i Sverige var oppsiktsvekkende billig så kontret han med at det var prisen vi måtte betale for å ha funnet oljen. Meget bra. Han kom så inn på tidenes dårligste nei til handel hvor Sverige engang i tiden hadde takket nei i bytte av halve oljefangsten mot halve eierandeler i Volvo, eller noe slikt.

På dette tidspunktet var førsteprioritet å få i seg mat så vi kjørte til første tilgjengelige plass og kjøpte oss lasagne til 59.-. Det var billig men porsjonen var ganske stor og vi ble ganske fornøyd. Trengte imidlertid mere mat så vi svippet innom ICA'en, kjøpte og drakk en liter sjokomelk, kjøpte epler og
cookies. Vi fikk tatt bilde av da vi satt utenfor i solen og spiste og drakk, men svensken som nikket og svarte bekreftende da han skulle lære han å bruke fotokameraet mitt hang ikke med da jeg kom innom emnet fokus. Så det som kunne blitt et par stilige bilder ble bare uklart søppel.

Før vi rakk å få i oss mat så rakk jeg å skryte på Facebook om at vi hadde fått tak i oss bil. Og da øynet luringen Kirketeig å kanskje få skyss fra Arlanda flyplass. Vi hadde jo egentlig ikke så mye å gjøre, Calle og meg, så etter å ha slappet av og spist og gode og mette så kjørte vi tilbake til Arlanda for å hente Kirketeig. Vi ventet og ventet. Han skulle komme 14.15, men selv 14.45 var det ingen lyd fra han. Det hadde blitt noe kluss mtp. både mobil og forsinkelse av fly. Vi ventet imidlertid til the bitter end og Carl Petter fikk møte Alexander den lille for første gang. 

Nå var målet å kjøre til hotellet. Clarion Hotell i Stockholm. Vi kjørte mot sentrum. Og før vi visste ordet av det så var vi i sentrum. Det betyr imidlertid ikke at vi var nesten framme til hotellet. Kanskje i meter, men ikke ellers. Stockholm er stort og et sammensurium av gater. Så å finne fram der uten kart
og kompass eller GPS er ganske håpløst. Alex tok fra mobilen sin med GPS, men det viste seg å være et ganske lite troverdig instrument. Det var jo bruer over gater og veimaskiner overalt. Litt vanskelig og tolke GPS'en da når to gater ligger over hverandre ; var vi på den ene gaten eller var vi på den andre veien? Vi kjørte og kjørte. Sto i kø og tok ulovlige u-svinger. Carl vil alltid være en prins i styrkeløft, men han er kongen av u-svinger. Og i å ruse i 1.giret. Fy flate han er utålmodig på gassen. Det skal aksellereres så fort som bilen er god for.

Etter hvert fant vi Clarion Hotell. Ett av dem. Det viste seg å være tre Clarion Hotell i Stockholm og vi hadde funnet ett av dem, men altså ikke vårt. Det tok ganske lang tid før vi fant vårt hotell, men vi fant det heldigvis. Nå var det bare å parkere bilen, sjekke inn, slappe av litt og kjøre til stevnearenaen.
Vi sto rett ved siden av hotellet, men hvor skulle vi parkerere? Vi fant parkeringskjelleren, men hvordan skulle vi komme oss dit? Det ble en fire-fem runder med sightseeing rundt og i nærheten av hotellet før vi fant riktig vei. Carl Petter ble meget irritert av dette og forbannet seg over at vi skulle leie denne
bilen. Hvorfor tok vi ikke bare buss? Jeg satt bare på og smilte. Betød ikke så mye for meg at vi fikk kjøre litt. Jeg likte det. Det er først når jeg må gå at smilet faller bort på meg.

Vi fikk parkert bilen og skulle så gå inn på hotellet. Ja, det var faen ikke bare, bare det heller. Vi måtte ut en dør, inn en ny dør. Ta heis til fjerde etasje, gå igjennom flere dører og lete som faen for å finne hotellet. Allerede nå var Sverigeturen nesten ødelagt for meg. Jeg hadde ikke mye å bære på, men bare det å bære på speilrefleksen og videokamerat, samt en pose, kan være nok for meg når jeg må gå og gå og lete uten anelse om hvor langt det er igjen.

Endelig... endelig.. kom vi oss inn på hotellet. Et MEGA-hotell. Etter å ha sjekket inn så ble jeg nok engang nedbrutt. Bare å gå fra resepsjonen til heisen var det 100 meter med oppoverbakke! En helt syk konstruksjon på et hotell. Det burde vært rulletrapp! Breivik er sikkert enig i at det kulturmarxisismen som har gjort det slik ettersom de heller bruke marmor enn å investere i rulletrapper i Somalia.

Det var godt å finne sengen, men vi måtte opp igjen fordi vi skulle jo til stevnearenaen. Folket begynte å prate om å GÅ fordi det var jo bare null komma fem KILOMETER til stevnearenaen. Haha! Utrolig, tenkte jeg. Hvem vil gå når man har bil? Og skal bare bilen stå i garasjen? Den er jo leid inn for å brukes! Jeg fikk viljen min nå. Denne gangen. Vi visste jo ikke hvor stevnearenaen var nå så det ble litt blindkjøring igjen. Stemningen virket å være at det ville vært lettere å finne fram om vi gikk ; jeg mente at det var en hinsides logikk. HVorfor skulle det være lettere å finne fram om vi gikk? Hvis vi gikk sør og stevnearenaen var i nord, da ville vi gått 300% lengre enn nødvendig ; dvs. 1500 meter!
Og kanskje hadde vi gått 800 meter før vi hadde skjønt at vi gikk i feil retning. Da ville vi gått 2,4 kilometer! Og for ikke å tenke på om vi gikk øst eller vest? Kunne blitt mange mil eller sagt på en bedre måte ; det kunne blitt et par kilo quadriceps og 60 kg i bøy som gikk dunken. Nei, bil er løsningen. Det ble litt rot, men plustelig. Helt ut av intet. Hvem så jeg? Michael Tuchscherer! Helt vanvittig. Jeg satt foran i bilen og 1,5 meter unna meg sto Mike T. med en gamling som viste seg å være hans far. Jeg vinket som en gal og ropte "Hi Mike!!" uten å huske å skru opp vinduet. Han bare gliste og vinket tilbake. Jeg var usikker på om han gjenkjente meg men jeg har nå i ettertid fått vite at han gjenkjente meg umiddelbart og fortalte sin far at "Oh look! There's Gilberg!" (direkte sitat fra Mike) Smiley Hoho! Fantastisk! Jeg holdt på å gå ut av bilen i fart og ble helt vill med å få Calle til å snu og kjøre etter Mike. Jeg presterte å rope etter hans far og han og spørre om han ville sitte på bilen så vi kunne kjøre dem til stevneareaen. Han bare vinket "nei". Jeg skjønte umiddelbart grunnen ; stevnearenaen var 30 meter lengre bort enn der de sto. Essz.

Vi parkerte bilen og jeg hilste på Mike og hans far. Jeg spurte faren om han pleide å bli med på stevner og det svarte han bekreftende på. Han hadde fulgt sønnen siden han var sååå stor og så illustrerte han én meter høyde. Da sa jeg at han heller kunne si at han hadde fulgt sønnen siden han var sååå bred og illustrerte en ryggbredde på 30 cm. Det var et spesielt øyeblikk. Her sto jeg med Mike Tuchscherer foran meg. Et slags idol vil jeg måtte si. Han er en fantastisk gutt og en fantastisk idrettsmann. Jeg fortalte han at jeg nesten var "star-strück" før jeg introduserte han for Calle og Areli som ble litt småbetatt.

Inne på stevnearenaen var det veldig lite folk. Ganske trist. Jeg hadde håpet på mange flere tilskuere, men det kostet 100 kroner å komme inn (gratis da vi kom så sent denne dagen) og da kan man ikke forvente at mange vanlige folk kommer. Endelig satt vi nå der da og så på no-names løfte bøy, benk og mark. Ganske kjedelig, egentlig, må jeg innrømme. Jeg fikk kjøpt meg litt mat på kafeterian som var i tilknytning til stevnearenaen. Bra at det var noe slik tilknyttet der men jeg var ikke helt fornøyd med utvalget og prisene her var litt annerledes enn de fantastiske prisene på kebabsjappa utenfor flyplassen.

Etter et par timer med løfting så kjørte vi bilen tilbake igjen. Og rett i garasjen. Der skulle den bli i følge Carl Petter. Han ville ikke kjøre mer i Stockholm. Det likte jeg ikke å høre. Da vi skulle spise middag etterpå så skulle vi gå og jeg stivnet jo selvsagt i ryggen og forbannet meg over all denne gåingen. Gå, gå, gå og gå. Skulle tro vi var kappgangere på treningsleir. Hvorfor ikke kjøre og oppleve store deler av byen istedet for bare å oppleve to-tre gater i hotellets kvartal? Vel, har vel sin sjarm å gå også,
bare at det er så ubehagelig for meg. Svetter og får smerter. Litt kult var det da vi stoppet på en plass hvor det desverre var fullt hus slik at vi ikke kom inn. Der ute satt det noen karer og drakk øl og de holdt på med litt håndbak mot hverandre. Da da fikk øye på meg så ble jeg utfordret i håndbak av den største fyren. Det blitt sånn luft-håndbakk, men etter å ha holdt han litt igjen for så å knuse han fullstendig så fikk jeg en omfavnelse og kyss på kinnet. Det første kysset av en Stockholmer gikk til meg
og dagen var reddet. Synd at kysset kom fra en mann. Ja, for pokker, tror det var like før dette at det var en helvettes flott dame som smilte så lurt til meg. Jeg vet ikke hva det var, men hun så kanskje at jeg tittet litt på henne. If you're going hard you need me, tenkte jeg og med Stian Walgermo as my witness så var det no pain, no gain. Vi måtte gå videre og endte opp på et biffhus hvor alle bestilte entrecote eller ytrefilet som var hele 500 gram store. Enorm prislapp på enorme biffer. Dette var ganske bra, men på én eller annen måte så må jeg si at jeg ikke likte det så godt som prisen tilsa. Ja, maten generelt synes jeg ikke var så god i Sverige som i Norge.

Det ble natt etter denne biffen. Jeg hadde planlagt å dra ut og kjøpe meg mere mat, men det orket jeg rett og slett ikke. Bare å gå fra hotellrommet til heisen var jo langt. Og så har vi de hundre meterne fra heisen til resepsjonen. Helt sykt! Jeg hadde, før jeg dro til Stockholm, sett på leie av Segway ; en slik dings man kan stå på, på ett hjul, og kjøre ved at man tipper balansen forover. En slik skulle jeg ha hatt og da hadde alt blitt så mye bedre.

Lørdag var det frokost. Godt å spise frokost på hotell, men også her fant jeg feil. Det var enormt med mennesker her. Alle bord opptatte. Dvs. jeg fant ett bord som jeg la fra meg en tom tallerken og forandret posisjonen på en avis. Så fant jeg meg mat som jeg skulle ta tilbake til dette bordet. Men neida, da var det noen andre som hadde tatt det. Måtte vente endel før jeg fant det perfekte bord. Ikke langt unna maten. Carl Petter, Areli og Stian kom omsider og berømmet meg for min mesterlige evne til å finne bord som var nærme maten. Etter maten var det opp på hotellrommet, tømme bæljen osv. La meg også litt nedpå og sendte sms til Carl Petter at de ikke måtte gå uten å si ifra til meg. Jeg lå der og svimet og ventet og ventet ; men jeg hørte ikke noe.

Da måtte jeg sjekke og da fikk jeg vite at de hadde begynt å gå til stevnearenaen. Dette syntes jeg var veldig dårlig gjort. Vi drar sammen på tur og da skal man ikke glemme hverandre. Slik er det imidlertid ofte ; folk finner hverandre og glemmer andre. Det blir klikker. Jeg spurte om bilnøklene fordi jeg tenkte å kjøre bort til stevnearenaen, men den hadde plutselig Areli som var på butikken. Det var noe jeg misforsto her, tror jeg, jeg kunne kanskje fått tak i nøkkelen, men det endte opp med at jeg trodde jeg måtte gå og gå gjorde jeg. Jeg gikk og gikk. Svært irritert fordi jeg hadde blitt glemt og at vi hadde en bil som heller sto i garasjen enn å bli brukt som transportmiddel. Jeg måtte ha to pauser på veien. Møtte Lars Kirkebøen og Bjørn Andreas Bull-Hansen på veien. De var på vei tilbake til hotellet. Hyggelig å møte dem!

På stevnet møtte jeg resten og jeg uttrykte min misnøye med å bli glemt og møtte en viss forståelse fra Calle på dette. Jeg var fortsatt bitter, men jeg er fornøyd med at jeg klarte å legge dette såpass til side at jeg heller tenkte på alle de fantastiske sidene med min venn og vurderte det dithen at jeg ikke måtte være for bitter heller ; jeg er nok ikke så enkel å ha med å gjøre samtidig som at jeg ble ikke akkurat gjenglemt alene i ørkenen midt i Sahara. Det var snakk om 500 meter, tross alt, til stevenarenaen. Men følelser er følelser og jeg begynte å angre meg litt på at jeg dro til Stockholm i det hele tatt. Det hadde vært mye kjas og mas og mye stress. Jeg hater stress og jeg hater å gå. Og her var det bare
stress og gange. Konstant.

Under -105 hvor Calle hjalp Stian så ble imidlertid livet mye lysere. Ikke bare var det artig å se klasse -105 med både Stian og Andreas Hjelmtveit i samme klasse, men det største på hele turen var Arild Gisse Gismervik. Jeg har aldri møtt personen før, men dette var en kanonfyr, en klovn uten sidestykke, som heiet og hojet som en ti ganger bedre versjon av meg selv da jeg var Strindheim-supporter og laget liv på tribunen med 300 personer og hadde på meg fotballdrakten der jeg kom gratis inn på kamper og ble med på bortekampene. Arild Gisse Gismervik hadde med seg det norske flagg, en stor 17-mai tutert og ropte og sang som om han var den verste hooliganen fra England. Det hele var helt fantastisk! Det viste seg at denne mannen hadde vært i det norske styrkeløftmiljøet siden 1989, han var en god venn av Børge Øvrebø og han var den som oppdaget Andreas Hjelmtveit og trente han i ungdomsårene. Denne Arild var enormt positiv. Han heiet på alt og alle, ja, selv tidligere sovjetstater ; "Davai!" hørte vi han rope. "Verst" var han da de norske kom. Da var det enormt lydnivå. Alle satt og lo og dommerne var litt bekymret. Noen trodde han hadde drukket. Jeg spurte et par søte jenter, meget søte jenter, om hvem denne personen var. Jeg lurte på om det var typen til den ene, men neida, det var døtrene og den ene, den blonde jenta, rødmet nesten da hun måtte innrømme at klovnen, ja, det var hennes far. Jeg mener hun skal være stolt. Og ettersom jeg føler meg ganske lik denne klovnen, så tenkte jeg at disse døtrene kunne vært en fin match. What happens in Sweden, stays in Sweden. Neida, men jeg likte disse småripsene godt. Jeg må si det.

"Du sjer stærke ut! Du e enorme!" sa han til Stian Walgermo for å psyke han opp. Og da Andreas skulle ta markløft gikk han rundt og danset og sa:"World Champion! The king of deadlift!". Og så sang
han: "Nå e vi me.. nå e vi me.. for d e (Stian eller Andreas) me ha kome for å se!!!". Jeg fikk meg et klask i ny og ne ; han dasket meg rett på ryggen og sa at han gledet seg til å se meg løfte. Neste
gang ville han at jeg skulle være med på World Cup. Alle mørke tanker ble til lyse engletanker nå.

Det skulle ikke vare så lenge til tross for at vi på slutten av løftedagen fikk gratis kiropraktortime. Dette var gull. På meg gjorde kiropraktoren noen grep, men det virker som om han ikke var sterk nok
til å gjøre til at de fikk en virkning på meg. Jeg kjente at noe av det var veldig riktig og ville gjort meg meget godt, men jeg er 150+ kg og han var 70 kg. Dårlig match, men godt forsøk.

Etter dette skulle vi spise middag igjen. Jeg møtte på Alex og spurte om han ville bli med og spise. Slik jeg forsto det, men her kan jeg nok engang ha misforstått, så måtte han bare vente på Andreas som
hadde kiropraktorbehandling selv. Vi ventet i 20-30 minutter på dette og jeg følte meg som en god person som ventet på andre. Der misforståelsen kanskje kan ha skjedd var at Alex muligens sa at han måtte vente på Andreas og høre hva han ville, mens jeg tenkte vi bare måtte vente på ham. Fordi da han var ferdig og vi var på vei mot det jeg trodde var en restaurant for å spise middag så var målet til Alex og Andreas alt annet enn mat. De ville rett tilbake til hotellet og slappe av før de skulle spise. Da ble jeg virkelig irritert igjen ; hadde jeg visst dette så hadde jeg dratt og spist for lenge siden, men jeg følte meg lurt og sviktet. Det var like før Calle skulle til å joine "flertallet" også fordi han ville bli med dem og spise, men han var megasulten selv nå så han ble med på en liten matbit. Hadde han ikke blitt med hadde jeg dratt og spist alene og latt alle andre ultrasosiale menge seg med hverandre. Jeg liker virkelig ikke slike situasjoner der det er personer som lar seg friste av en sterk personlighet eller flertallets makt. Hvis man er sulten og tenker å spise så skal man spise. Hvis andre vil være med, så veldig bra, men hvis en annen ikke vil være med og på en måte samler sin egen gruppe så skal man ikke ha, etter min mening, så liten selvrespekt og liten integritet, at man går tilbake på hva man egentlig ville og på den måten lar seg styre. Dette minte meg veldig om situasjonen som oppsto etter NM i 2009, tror jeg det var hvor vi etter et hardt stevne, utslitte og sultne, ønsket å spise mat. Jeg hadde fått med meg 2-3 andre personer for å dra og spise kinamat på restauranten rett ved siden av stevnehallen. Da vi skulle til å dra dit så var det en annen sterk personlighet som kom med et annet forslag ; reise med minibussen en halv time til hotellet, dusje for så å dra ut i Skien og lete etter en restaurant. Etter min mening et idiotisk forslag, men det er ikke alltid forslag blir vurdert på bakgrunn av forslaget, men det blir ofte vurdert på bakgrunn av hvem som kommer med forslaget. De som hadde avtalt å bli med meg sviktet meg og gikk heller over til "den andre gruppa" som fulgte hanen i gjengen. Jeg lot meg ikke pille på nesen og jeg føyer meg ikke på slike ting. Jeg gjør ikke dumme ting fordi flertallet vil noe annet enn meg. Det er derfor jeg i militæret, av min kaptein, fikk et skussmål på at jeg var standhaftig. Og det er det jeg er. Standhaftig. Jeg dro på denne kinarestauranten, bestilte min kylling i karri og satt og ventet på at den skulle komme. Folk kom inn til meg og truet med at de dro med minibussen. Jeg sto på mitt ganske lenge helt til jeg jenket meg litt og tok med maten som takeaway istedet for å surmule på restauranten. Tanken min da var at hvis de dro fra meg med minibussen så kunne alle bare dra til helvette og jeg skulle ombooke flyet, ta taxi til flyplassen og reise hjem på minuttet. Det hadde ikke kostet meg en kalori, men jeg svelget stoltheten og gjorde det mest rimelige og fornuftige valget. Denne takeawayen ble spist på hotellrommet og var helt fantastisk. Av alle i hele gruppen så var det kun jeg som var mett, men jeg ble med gruppen på tur ut i Skien i deres jakt etter mat. Jeg må si jeg frydet meg da vi gikk og gikk og endelig fant en biffsjappe der vi ikke slapp inn fordi det var fullt. Vi gikk fram og tilbake og jeg begynte å bli sulten igjen. De andre holdt på å dø av sult. De fant seg en Dolly Dimples-restaurant etterhvert og spiste noen biter før de ga resten til matkvernen Tanks. Jeg glemmer aldri dette. Nå var dette en avsporing, men i motsetning til de 2-3 dén gangen
så valgte Calle "riktig" og ble med og tok en matbit. Han kunne alltids bli med de andre timen etterpå og spise mer ; det var hans plan. Jeg takket han for dette fordi jeg hadde blitt meget snurt om jeg skulle blitt sviktet her igjen.

Da vi hadde spist dro Calle rett tilbake til hotellet mens jeg bestemte meg for å dra på butikken og shoppe. Jeg ville gjøre dette for å sørge for at jeg hadde nok mat dagen etter da vi skulle på stevnearenaen igjen. Jeg ville ikke ha nok en dag hvor det ble frokost, en dyr lunsj og vente mange timer på å få en middag. Jeg ville forsikre meg. Man skal ikke måtte grue seg til neste måltid fordi man vet ikke hvordan man skal få det ; man skal ha det i umiddelbar nærhet. Da blir livet lettere. Det jeg hater med reiser er at man ikke har datamaskinen, sengen og toalettet i umiddelbar nærhet. Og at man hele tiden er på et annet sted enn sitt hjem og det skaper stress jeg ikke kan gjøre noe med uansett hvor mye jeg prøver å slappe av. Det blir noe helt annet. Inne på Ica på kjøpesenteret ble det nok engang gåing, gåing og gåing. Jeg var så sliten etter denne shoppingrunden at for å slippe å bære en unødvendig liter så satte jeg meg ned på en benk like utenfor butikken, satt der med noen gamle damer, og sluket en liter sjokomelk. Den gikk rett ned. Rett inn. Enkelt.

Så var det bare å gå hjem igjen og forbanne seg over all denne gåingen. Ingenting var "convinient" som hotellet skrev på badet at de ville gjøre det for kunden. Jeg sluknet omtrent på sengen etterpå. Lå bare der og døset helt til jeg fikk en melding om at Calle, Areli og Stian var på hotellrommet til Stian. Jeg sa jeg kom om 5 minutter. Det ble vel en halvtime. Jeg var helt dødsliten. Klarte såvidt å komme meg opp fra sengen og gledet meg til å komme meg hjem.
 
Kun én dag igjen! Jippi! Og heldigvis var den siste dagen den viktigste dagen. Dagen med -120 og +120. Dagen med Mike Tuchscherer. Da jeg kom meg opp av sengen og mot hotellrommmet til Stian ble jeg møtt av Stian som viste meg fram til en balkong hvor de var. Dette syntes jeg var ganske koslig, men jeg ble nok engang litt bitter fordi her hadde det vært planlegging "bak" min rygg og jeg følte det litt som om jeg ble invitert som et slags plaster på såret. Det ble ikke noen middag nummer to for Calle ; det ble finskjorte, finbukse og masse alkohol istedet. Jeg hater alkohol. Og jeg skjønner ikke hvorfor man, når man er i en annen by, en storby som Stockholm, skal drikke og dra ut på en uteplass. Jeg skjønner ikke hvorfor folk drar ut på uteplasser overhodet. Jeg hadde sett for meg at vi kunne brukt bilen og kjørt oss turer, spist god mat, opplevd litt på turen. I stedet så skulle gjengen altså drikke seg full. Jeg ble litt skuffet over dette, men jeg fikk låne macen til Calle og fikk da en bedre tilværelse. Nå kunne jeg sjekke mail og facerape Areli. For da jeg åpnet Facebook så var Areli innlogget og jeg kunne ikke dy meg.  Jeg skrev: "Polisen i Stockholm likte tydeligvis ikke at jeg løp naken i gangen på hotellet. Får desverre ikke reist hjem i morgen, men det går bra med snille tjäjer. Tjohei!". Jeg trodde at jeg kom til å bli konfrontert med dette dagen etter.

Løftingen dagen etter skulle starte kl. 10.00. Jeg fikk ringt Calle om morgenen for å få han opp til frokost. Areli, han og meg spiste frokost sammen og til min store overraskelse ble ikke facerapen nevnt. Calle hadde imidlertid hørt av Kirketeig at løftingen startet 11.00 så han ville gå opp på rommet og legge seg igjen. Helvettes fyllerør! Forbaskete prioriteringer. Selv ønsket jeg å komme meg til stevnearenaen hurtigst mulig. Jeg var ikke overbevist om at det startet 11 , men jeg lot troen på at det stemte overtale meg til å ikke stresse så jeg tok meg god tid. Før Calle dro og la seg så ga han meg bilnøklene. Og jeg som ikke hadde strøm på mobilen, ikke hadde kart, ikke hadde GPS og ikke har kjørt
bilen i det hele tatt. Og ei heller kjører manuell bil til vanlig. Vel, vel.. jeg kunne ha gått, men jeg valgte å kjøre. Jeg gikk den uuutrolig lange veien til parkeringshuset. Kom meg selvsagt ikke inn i det engang fordi man måtte ha parkeringsbiletten for å komme inn, men der jeg sto i regnet med to store bæreposer med mat og kameraer og alt mulig som jeg irriterte meg over, så kom det en hotellansatt som åpnet til meg. Og han viste meg veien til parkeringsplassen. Problemet var at det var fire etasjer med parkeringsplasser og jeg visste ikke hvilken etasje vår bil sto. Jeg husket knapt hvordan den så ut. Jeg bestemte meg for å begynne i første etasje og gikk og trykket på "åpne bil"-knappen på nøkkelen. Heldigvis hørte jeg en lyd og kunne etterhvert se bilen blinke. Jess! Jeg fant bilen!

Jeg satte meg inn i bilen, dvs. jeg prøvde å sette meg inn i bilen. Jeg klarte det ikke. Setet var alt for langt fremme og jeg har for stor rumpe. Calle, den luringen, smetter jo rett inn i bilen, men jeg hadde ikke sjanser på første forsøk. Gjorde alt jeg kunne tenke meg for å få setet tilbake eller rattet opp, men jeg klarte det ikke og måtte presse meg inn i den lille bilen. Ikke bra. Alt skulle gå imot. Så var det å komme seg ut av denne parkeringskjelleren. Jeg kjørte og kom til bommen. Nei, ka faen!? Jeg må jo ha biletten og den har jo Calle!!! Helvette! Bare problemer! Jeg orket IKKE, absolutt IKKE, å få tak i han. Ja, jeg kunne ha kjørt igjennom bommen istedet, men jeg prøvde å sette inn Visa-kort og håpte at det kunne være en løsning, men det var det selvsagt ikke. Biletten måtte framvises. Men den hadde jeg ikke. Så jeg hadde ikke noe valg ; jeg måtte ringe på knappen for hjelp. Og hjelp fikk jeg. En svenske som såvidt forsto hva jeg sa fikk med seg at jeg ikke hadde biletten så han slapp meg igjennom uansett. Haha! Jævlig bra at jeg to sekunder etterpå oppdaget at billetten lå på dashbordet! Utrolig! Jaja, da sparte jeg mange hundre kroner i parkeringsavgift ; en av de beste nyhetene å hele turen.

Så var det dette med å kjøre til stevnearenaen ; var denne til høyre eller til venstre for hotellet? Det hadde jeg glemt så jeg kjørte selvsagt til feil side. Jeg kjørte noen kilometer før jeg klarte å snu på mer eller mindre lovlig måte. Når det bare var et valg igjen så var det lett å finne fram. Og jeg fikk parkert rett utenfor stevnehallen da det var gratis på søndager. Phew!

Vel inne på stevnearenaen fikk jeg sjokk! Fy faen i helvette! Her var det knebøy på 340 kg og det var bare to løft igjen av alle bøy denne dagen. Mike Tuchscherer hadde løftet alle sine og jeg hadde ikke sett noe! Alt fordi jeg ikke stolte på meg selv og lot meg affiscere av feilinformasjon. Forbandet! Jeg forbannet meg på at jeg aldri mer skal høre på andre. Det er ikke mulig å stole på andre enn seg selv. Jeg ble svært bitter nå. Sint og sur. Da Calle kom så bebreidet jeg han for at jeg hadde gått glipp av det jeg kom for å se. Det var selvsagt bare min egen feil, men helvette altså at jeg skulle høre på andre. Fordi følelser og fornuft ikke alltid kommer overens så svelget jeg stoltheten ved å gi en melketørst Carl én liter melk fra de posene jeg hadde svettet 5 liter svette for å få til stevnearenaen. Jeg ville vise at selv om jeg kunne være sint og sur så skulle jeg fortsatt være god kompis Smiley

Det at jeg hadde mat gjorde at det å sitte der og se på løftingen, selv om jeg nesten sovnet under benkpressen ; forferdelig kjedelig, ble en bedre opplevelse enn de andre dagene. Når dagen var over så ville gjengen gå mens jeg kjørte bil igjen. De hadde tenkt seg på hotellet og sitte der og sosialisere, mens jeg igjen følte det ville vært mye bedre om vi hadde utnyttet tiden for litt sightseeing igjen. Vel, vel.. jeg følte at jeg måtte gi etter nå og var inne i parkeringskjelleren, hadde tatt bilett og tenkte å parkere bilen. Men så gikk det en faen i meg ; jeg ville ikke dette. Jeg VILLE på sightseeing. Så hvis ingen ville bli med? Ja, da dro jeg alene. Fuck them! Så jeg tok en u-sving i parkeringshuset og satte inn biletten som jeg nettopp fikk og slapp og betale noe. Så skulle Mr. Gilberg ute på tur i Stockholm. Jeg følte meg litt konge der jeg kjørte. Min mobil var tom for batteri, jeg hadde ikke kart og jeg hadde ikke GPS. Og jeg har ikke retningssans. Det eneste jeg har er guts. For det må man ha skal man kjøre alene i Stockholm... Jeg planla å kjøre rett fram så ta til en side, kjøre rett fram osv. Hele tiden ha kontroll slik at jeg kunne komme meg tilbake.

Plutselig kom jeg på en vei der det ble mere komplisert. Det ble sving på sving og jeg følte jeg mistet oversikten i hodet mitt. Da begynte jeg å bli litt redd. Plutselig var jeg langt inne i sentrum og langt fra alt jeg kjente av kjennemerker. Jeg havnet mitt i noe som lignet rushtrafikk-kø og det var umulig å snu. Til slutt måtte jeg bare kjøre inn på en parkeringsplass ved havnen fordi jeg tenkte at jeg kanskje kunne finne en utvei derifra som fikk meg på veien tilbake. Nånei, så lett var det ikke og jeg måtte stå og vente for å komme inn på den samme veien jeg nettopp kjørte ut av. Én bil lot meg komme inn i køen, men akkurat da jeg skulle til å godta invitten så presterte jeg å kvele motoren. Forbasket.
Heldigvis kom jeg inn på veien etterhvert og klarte å ta en usving der det faktisk var lovlig, tror jeg, å ta en usving. Men jeg var sånn på viddene at jeg husket ikke hvor jeg hadde kjørt så jeg hadde rotet meg bort. Det var like før jeg måtte finne tak i noe politi som kunne hjelpe meg, men akkurat da håpet begynte å bli lite ; dette var jo dagen da vi skulle dra hjem, akkurat da så fant jeg noen kjennemerker og kom meg på riktig spor hjem. En MEGET spennende tur!

Jeg parkerte så bilen og joinet de andre på hotellet som satt ved resepsjonen og hadde en hyggelig stund. Her møtte jeg Bjørn-Andreas, Pål Guddal, Pølse-Lars og coachen som var med, Thomas Pudzika. Glimrende karer alle sammen. Det var meget godt stemning rundt bordet og Pølse-Lars hadde ordet halvparten av tiden. Meget joviale typer. Ja, Pølse-Lars var jovial da vi skulle på dass også. Vi flate! Her ble det en kraftanstrengelse uten like igjen. Doen på hotellet, ikke på hotellrommet, men like ved resepsjonen (bare opp den 100 meter helvettes lange marmorstigningen av et gulv) var av typen båse-do der båsen var 1 meter bred. Det var godt å drite, ja, men å tørke seg? Hvis jeg ikke får skræve skikkelig så kommer jeg ikke til i rumpehullet. Jeg må da stå og bruke krefter og nesten gi fart for å kunne klare å strekke meg langt nok ned og tilbake til å få hånden med tørkepapiret til å touche anus. Jeg klarte å tørke greit etterhvert men det ville nok ikke blitt godkjent om en befal hadde kommet med fingeren for å sjekke om renholdet var perfekt. Jeg kunne ha fått hjelp av Pølse-Lars som stilte sin tørkehjelp til rådighet, men jeg takket nei.

Plutselig fant vi ut at vi måtte dra. Det var en stund til flyet gikk, men vi skulle jo helst spise også og da kunne det bli knapt med tid. Carl Petter fikk tidenes omfavnelse av Areli som hang på CP, og vekslet litt med Stian, under hele turen. Selv om hun har type. Det er kun uskyldig og vennskapelig kos, og jeg er ikke misunnelig, men hvorfor ikke meg? Jeg tror det ligger mer bak enn bare vennskapelig kos. Hva tror dere? Smiley Vi kom oss i alle fall bort fra hotellet. ENDELIG, endelig, skulle vi hjem. Jeg hadde gledet meg til World Cup, men jeg hadde glemt hvor forferdelig jeg synes det er å reise. Ja, det ville vært forjævlig å ikke ha vært her og jeg er glad jeg var her, men jeg var veldig usikker på om jeg angret meg eller ikke. Tror jeg helnet mot å angre meg for at jeg i det hele tatt dro. Jeg hadde en bedre opplevelse i militæret, egentlig. Vel, bilen er min beste venn og da vi kom oss i bilen så fikk vi den sightseeingen jeg hele tiden hadde ønsket. For nå skulle vi til flyplassen og hvordan skulle vi komme oss dit? Det var ikke så lett som vi trodde. Det ble mye kjøring i smågater, blindgater og u-svinger i enveiskjørte gater. E4 nord hadde flere innganger hvor noen gikk mot sør og noen mot nord ; ikke lett å vite hvor vi skulle kjøre. Vi begynte å virkelig få dårlig tid og jeg ble pisse sur da det gikk opp for meg at Carl Petter hadde rett i at vi ikke rakk å spise middag. Fy flate... enormt dårlig beregning! Vi stresset som faen og fikk levert bilen, rakk akkurat ikke shuttelbussen til flyplassen, måtte vente igjen og kom så en halvtime før flyet gikk, til flyplassen. Etter å ha rotet oss fram til innsjekkingen så fikk vi vite en god og en dårlig nyhet ; flyet var forsinket! Med 1,5 time! Dette gjorde at vi kunne spise på flyplassen og stresse ned. Vi kjøpte en enorm hamburger med to store burgere i seg. O'Leary het restauranten og det var meget godt mat.
Jeg hadde spist biff til flere hundre kroner, men jeg følte at dette måltidet ; en burger på flyplassen, var det beste måltidet jeg hadde i Stockholm. Fantastisk!

Mye venting gikk og vi kom oss endelig på flyet og vi var på vei HJEM! Ettersom vi ikke hadde direktefly så måtte vi først til Gardermoen før vi måtte skifte fly til Værnes. Problemet var at forsinkelsen på fly én gjorde at vi ikke rakk fly to.

Her gjorde Carl Petter reisens store bragd ; han sto, for meg, Kongen og Fedrelandet, minst 30 minutter i kø for å få vite at vi måtte ligge over. Og dette var den dårlige nyheten. Det gikk ingen flere fly denne kvelden. Vi måtte derfor sove over på Gardermoen Oslo hotell, gratis selvsagt (burde fått 10.000.- i kompensasjon), og HÅPE at vi fikk plass dagen etter. Det bel 5 timer søvn før vi sto opp og spiste frokost og kom oss på flyplassen igjen. Her fikk vi først vite at vi måtte vente 2 timer på flyet selv om det nettopp skulle gå et fly. Det var skuffende...og hun i skranken så nok på meg at jeg ble skuffet, jeg er ikke flink til å skjule følelser, og da fikk hun såpass dårlig samvittighet at hun fant en bedre reise. Carl Petter fikk bilettene og skulle til å sjekke inn sin bag. Da han gjorde dette så mannen i innsjekkingen rart på han som om han var en idiot:
"Hvilken flyplass tror du at du er på nå?" spurte mannen til Carl Petter. CP syntes det var et merkelig spørsmål, men forsto sammenhengen bedre siden flyet bilettene gjaldt gikk fra Sandefjord! Haha! Vi måtte da tilbake til den hyggelige damen og få henne til å rette opp feilen. Og endelig var alt i orden. Vi fikk tatt fly hjem og taxi til der bilen min sto til foreldrene til Mona. Min gode BMW.

Deretter kjørte vi hjemover, shoppet litt mat på butikken og dro hver for oss til vårt. Utslitt.

Beklager om noen føler seg støtt av hva jeg skriver ; det er ikke meningen. Jeg er glad i alle sammen likevel Smiley

Takk.



                                                                                                                                                                                                                                                                                                                               
Nidarø Treningssenter        FASITEN          Kan du slå meg?

Stevneperser med utstyr
Knebøy - 352,5     Benkpress - 240     Markløft - 300     Sammenlagt - 870 (Perser SL - 892,5)
Stevneperser uten utstyr
Knebøy - 320     Benkpress - 200     Markløft - 300     Sammenlagt - 780 (Perser SL - 820)
Trening uten utstyr
Knebøy - 312,5     Benkpress -  202,5     Markløft - 305     (Sammenlagt - 820)

Utlogget Lili

  • Leieboer
  • *****
  • Innlegg: 522
  • Honnør: 38
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Kvinne
  • Innlegg: 522

Sv: Fasiten
« #15457 : 23. juni 2012, 03:19 »
Hehe! Du vet, det e bare å be om en klem, så ska du da få du også Einar! Wink

Æ hadd en veldig fin tur.. Smiley
You aint squat if you can't squat Wink

Logg: http://www.treningsforum.no/forum/index.php?topic=113817.30

Utlogget Evis

  • .: Aktivutøver :.
  • ******
  • Innlegg: 6 437
  • Honnør: 1362
  • Utlogget Utlogget

    Innlegg: 6 437

  • Eg skal bli sterk.
Sv: Fasiten
« #15458 : 23. juni 2012, 03:43 »
Du holdt ikke bare på å sovne, du sovnet. Flere ganger. Både lørdag og søndag.  Grin


Utlogget Walgermo

  • .: Aktivutøver :.
  • ******
  • Innlegg: 2 043
  • Honnør: 300
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 2 043

Sv: Fasiten
« #15459 : 23. juni 2012, 12:25 »
Artig referat! Grin hehe, høres ut som en forferdelig tur for din del mtp. gåing, stress, besvikelser osv.. tror ikke det var så gale så du skal ha det til? hehe..
Kan rette opp litt, vi drakk oss ikke fulle (hvertfall ikke mens du var der). Og det er helt normalt at ungdom tar seg noen øl etter et stevne man har jobbet opp til over lengre tid Wink
Uteplassen var en av Stockholms største, vi var griseheldig og slapp inn fordi en svenske bak oss kjente vakta og hjalp oss inn (jeg, carl og areli, senere dukket Kirketeig, Hjelmtveit og evis opp). De slapp kun inn de som hadde "bord", vip-liste eller hadde blondt hår + restylen i leppene såg det ut som (i tillegg var det passkontroll!). først når den norske delegasjonen kom tok det helt av der inne! nevner ikke mer om det enn at det var en fantastisk kveld i Stockholm. Einar, alle hadde det jævlig artig der inne, CP f.eks. avviste svenske jenter per minutt omtrent Smiley kanskje det hjelper deg å forstå hvorfor vi dro ut Smiley sightseeing drar vi på en annen gang (når vi blir gamle Tongue ).
Stevne:
372.5-260-330
Raw:
275-205-287,5


Landslagsløfter i Styrkeløft
____________________________________________________________________________

YouTube | Sjøholt AtletklubbLogg

Utlogget SFV

  • Tungvekter
  • *******
  • Innlegg: 3 270
  • Honnør: 211
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 3 270

  • Ruler of the halls of metalworking 5 feet below
Sv: Fasiten
« #15460 : 23. juni 2012, 14:02 »
Det ble natt etter denne biffen. Jeg hadde planlagt å dra ut og kjøpe meg mere mat, men det orket jeg rett og slett ikke. Bare å gå fra hotellrommet til heisen var jo langt. Og så har vi de hundre meterne fra heisen til resepsjonen. Helt sykt! Jeg hadde, før jeg dro til Stockholm, sett på leie av Segway ; en slik dings man kan stå på, på ett hjul, og kjøre ved at man tipper balansen forover. En slik skulle jeg ha hatt og da hadde alt blitt så mye bedre.

Har du vurdert å skaffe deg en Segway med seil på, Gilberg ? Da kan du jo sove samtidig som Segwayen bringer deg gjennom alskens flyplasser helt på egen hånd. Trenger ikke lene deg framover da.  Smile
Her følger noen perser i noen øvelser jeg liker å holde på med. Målt i totalvekt. Kroppsvekt har vært ca 87-89 kilo

Dips 104 x 8 reps (til parallell) - 2014
Chins 105 x 8 reps (medium bredt overhåndsgrep, strikt og haka over stanga) - 2015
Pistol squats 100 x 7+ reps (per bein, ned til bånn) - 2015

Utlogget Carl P.

  • Skravlekopp
  • ******
  • Innlegg: 1 700
  • Honnør: 175
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 1 700

  • Nidarø SK.
Sv: Fasiten
« #15461 : 23. juni 2012, 18:34 »
For en fantastisk beretning om Sverigeturen!!!   Grin Grin Grin  Den samsvarer nok ikke helt 100%  med min opplevelse av turen... Men for en detaljert og fin beskrivelse av turen!! Bra jobba Einar!! Smiley

Tror ikke det var mere enn 350-400m til stevne arenaen Wink  og om du hadde fått ditt legeme i nærheten av en Segway så kan jeg garantere deg at styrkeløft karrieren din hadde vært over... Det krever en del trening og mye koordinasjon for å mestre en slik doning! Det kan jeg skriver under på.. Kjørte en slik i USA for et år siden.. Og selv etter 10 år med skateboard og drøssevis av ekstremsport aktiviteter så var Segway ganske vrient... Til slutt på turen jeg hadde så mistet en amerikaner på 130kg kontrollen på sin doning og deiset inn i meg som selvfølgelig kjørte full gass... Det førte til et stk brukket ben og en haug med banneord fra min side... Vips så var det lite knebøy og markløft på meg en laaang periode...  Nok om det.. Hadde vært dødskult om du hadde cruiset rundt på en Segway... For da hadde turen blitt en sinnsyk opplevelse for oss og for alle kiropraktorene og fysioteraputene som måtte behandle alle med nakkeskader etter å ha snudd seg for fort for å se etter deg der du på 150+kg cruiset avgårde på Segwayen din!  Smiley

Peace out og med det går jeg ut for å drikke noen pilz og muligens ta en tur på et utested eller 2...  Grin
"For å styrke hjernen, må man først styrke musklene". - Montaigne

kontinuitet---kontinuitet---kontinuitet!

Stevneperser RAW

Bøy: 232,5kg
BP:  182,5kg
ML:   285kg

Totalt 700kg...

logg med video+bilder:
http://www.treningsforum.no/forum/index.php?topic=106040.msg1602780;topicseen#new

Utlogget Pluggen89

  • Nykomling
  • *
  • Innlegg: 21
  • Honnør: 7
  • Utlogget Utlogget

    Innlegg: 21

Sv: Fasiten
« #15462 : 24. juni 2012, 00:04 »
dakar deg, fikk du ikke viljen din hele tida. Men hvis du har problem med å gå 100 meter uten å klage så er det ikke fordi du har så mye muskelmasse, men fordi at du går under sjangeren overvektig

Utlogget 095378

  • Treningsnarkoman
  • *******
  • Innlegg: 2 010
  • Honnør: 345
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 2 010

Sv: Fasiten
« #15463 : 24. juni 2012, 02:28 »
dakar deg, fikk du ikke viljen din hele tida. Men hvis du har problem med å gå 100 meter uten å klage så er det ikke fordi du har så mye muskelmasse, men fordi at du går under sjangeren overvektig
Latterlig forsøk på å disse Gilberg! Skal du fornærme Gilberg skal det gjøres med stil og originalitet, noe a la Luddergutten, dette var for dårlig!
Education is important, but big biceps are importanter.

Utlogget .......1

  • Forumavhengig
  • ******
  • Innlegg: 709
  • Honnør: 552
  • Utlogget Utlogget

  • Kjønn: Mann
  • Innlegg: 709

Sv: Fasiten
« #15464 : 24. juni 2012, 10:54 »
Latterlig forsøk på å disse Gilberg! Skal du fornærme Gilberg skal det gjøres med stil og originalitet, noe a la Luddergutten, dette var for dårlig!

Dette er ikke ment som en fornærmelse mot Gilberg, men heller en reality-check... når du knapt får plass i flysetet, når du syter over at du må gå 100 meter(!) for å gå på do, at du ikke har konstant tilgang til mat, at det er tungt å bære fotoapparatet rundt nakken, når du velger å kjøre bil fremfor å gå 3-400 meter, og når du velger å drikke opp en hel liter med sjokomelk på butikken for å slippe å bære på den hjem igjen, da bør du seriøst revurdere livsstilen din.

Pluggen89 har rett, uansett hvordan du vrir og vender på det, du lider av alvorlig overvekt, og bør gjøre noe med det, for din egen del.

Gå til:  

Derfor bør du spise torsk

Kosthold08.04.2020121

Vi vet at det er viktig å spise fet fisk, men hvit fisk er også bra.
Nøtter er en av de mest konsentrerte næringskilder vi har i kostholdet.
Hun gikk ned i vekt og så opp i vekt igjen - og ble strammere!
Abby Pollock (22) har gjort litt av en forvandling.
Vil en kaffekopp eller to føre til at du presterer bedre på trening?