Må bare kommentere det siste innlegget ditt... Syns fortsatt du skriver usedvanlig flott og interessant om trening og ellers litt om livet ditt generelt, sikkert derfor det er så spennende å følge med på loggen din
Har selv jobbet på en akutt-avdeling, og kjenner meg godt igjen i det du skriver om det å sitte på skjerma... Kan absolutt være ganske så tøft psykisk å oppleve hvor vanskelig noen mennesker har det, og det kan ofte være vanskelig å koble ut når en kommer hjem etter vakter der man kjenner på så mange ulike følelser!
Men så bra at du har treningen din å "koble ut" med
Kjenner selv at jeg blir i godt humør og glad etter hver eneste treningsøkt, selv om det noen ganger er tungt å komme seg avgårde...
Anyway... ha det fint i "Rambo-isolasjonen" din, og kom tilbake sterkere enn noensinne! Hilsen en som lever i noe nært Rambo-isolasjon året rundt... hehe, bor i Beiarn
Beiarn jah!
Førr en drøm !
Kan ofte føle på litt på å være "sekundær traumatisert" etter mye heftige historier og mennesker formet av dem....Men det er som oftes etter at jeg har jobba mer enn jeg har sovet at jeg sliter med å koble av, som vanlig funker kveldsturen med bikkja som avkobling nok til å legge jobben igjen på jobb
Men igjen så er det noen ungdommer som bare brenner seg fast i meg på et vis, som jeg aldri vil klare å legge på "hylla", de rører noe inni meg som er forferdelig vanskelig å forklare. Jeg vil bare ta dem med meg hjem, vise dem alt det gode som livet kan tilby dem.... bah, klump i halsen bare ved å skrive om akkurat dem, hehe
Har verdens vakreste og verdens tøffeste jobb på alle måter tror jeg, og den jør meg hver dag oppmerksom på at man alltid må jage etter det gode i livet, og bort fra det vonde
Det å se hvordan disse ungdommene som har opplevd ubeskrivelige ting, ting som ikke engang engner seg i en film. De gir tillitt om og om igjen til mennesker rundt seg, og aldri gir opp på et vis... helt vanvittig å være vitne til det og være en del av det. Kjenne hvordan de klamerer seg fast i meg hver dag og gir alt av dem til meg, enten ved å slå meg eller like etter ved å ville krype inn i armkroken min,hehe
Så du har helt rett, man kommer hjem med ufattelig mange følelser, og det å høre på vanlige folks problemer blir ofte for mye for meg i enkelte perioder
"jeg vil leve på ekte, jeg vil elske på ekte, jeg vil smile på ekte, og ikke kaste bort et sekund av mitt eget liv med det uekte" et godt sitat fra en av de jeg har jobbet med i et kort jeg fikk som avsluttningsgave
