Selfie-apen - Hva skyldes den evige fitnesskampen?

Arv eller miljø?

Svaret på overskriften er omtrent alltid "ja takk, begge deler", men tilsynelatende er det fristende å definere ethvert problem som fremvises i et samfunn, som et produkt av, nettopp, samfunnet. Evolusjonsprosessen har utstyrt mennesket med en tendens til å tro at ting som skjer er et produkt av at noe eller noen med bevissthet forårsaket det. Dette kalles på engelsk "agency detection" og en hyperfølsom variant var sannsynligvis svært nyttig i vår fortid i jeger/samlersamfunn (Shermer, 2011): Du hører en lyd i det høye gresset. Er det bare vinden, eller er det en løve? Går du for sistnevnte alternativ og tar feil, har du gjerne tapt 10 kcal. Satser du på førstnevnte og tar feil, mister du gjerne livet. Vi er etterkommere av de som løpte mot høyeste tre. Denne psykologiske tilbøyeligheten jobber iblant mot oss og mange av vår unge arts "barnesykdommer" sies ofte å ha en samfunnsårsak, når vi i realiteten snakker om ting som i stor grad er et produkt av menneskets (individets eller artens) natur. Dette får iblant ekstreme utfall. På 50 og 60-tallet, i mangel på en biomedisinsk forklaring for autisme, omfavnet psykologer "kjøleskapsmor-teorien", en hypotese som sa at autisme var et resultat av kalde og fraværende mødre. I dag vet vi bedre. Likevel, fortsatt roper vi høyt om samfunnsproblemer, ofte uten å tenke nøye gjennom om det er noen korrekt beskrivelse av virkeligheten.

Det er for mange av oss et betryggende tankesett, at nettopp vi, og våre egne frie valg, er årsaken til alle våre problemer og at makten til å forandre det ligger utelukkende i oss selv. Jeg vil påstå at en anerkjennelse av at vi ikke er født blanke, men heller med et innfløkt kognitivt rammeverk for hvordan vi responderer på verden, er den eneste måten vi kan igangsette effektfulle tiltak for å forandre våre omstendigheter.

Så hva med fitnessfokuset og, mer generelt, det enorme fokuset på hvordan vi ser ut? Det har blitt sagt at det er et samfunnsskapt problem, og at vi bør ta et kollektivt grep og skifte fokus, men hva sier de tilgengelige data om opphavet til menneskets besettelse med eget utseende?

Evolusjon og Den Femte Ape

Vi er den femte ape og et produkt av tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg. Vi er overlevelses -og reproduksjonsmaskiner, formet av evolusjonsprosessen til mijøet vårt (Dawkins, 2006). Det er et trist faktum at om et levende vesen har styrket sin reproduksjonsevne ved å gå gjennom livet på en måte som øker antall partnere man tiltrekker men ikke nødvendigvis øker individets eller kollektivets livskvalitet, vil dets etterkommere være mange i tallet og fremvise samme adferd. Heldigvis er, i mange tilfeller, tilbøyelighetene som øker vårt sosiale samhold og altruisme de samme som øker vår reproduksjonsevne. Vi er sterkere når vi jobber sammen.

Vi har dog ikke utviklet oss for å være lykkelige. Vi er formet av evolusjonsprossessen på en måte som gjør at våre instinkter og tilbøyeligheter maksimerer antall kopier av genene våre i neste generasjon - ikke maksimerer antall dager vi føler glede og ro. Dette er en del av det tragiske ved å være menneske.

Inne Eller Ute?

En av disse tilbøyelighetene er vår leie trang til å dele mennesker inn i grupper vi liker (våre egne), og grupper vi ikke liker (alle andre). Dette kalles sosial dominans, eller tribalisme, og beskriver hvordan mennesker organiserer sosiale grupper i hierarkier - helst der ens egen gruppe er dominant over andre (Pinker, 2011). I en rekke berømte studier viser psykologen Henri Tajfel (1981) at vi enkelt deler inn andre mennesker i slike grupper, ofte basert på helt trivielle og uviktige forskjeller (f.eks. hvilken smak man har innen ekspresjonistiske malere). Denne instinktive trangen får også sitt utløp når vi vi støter fra oss mennesker som har annen hudfarge enn oss selv, andre klær, annen kulturell bakgrunn, aksent eller som fremviser andre markører som indikerer at de på en eller annen måte ikke er lik oss selv. Samtidig allierer vi oss med de vi oppfatter som å tilhøre vår egen gruppe. Dette er noe både babyer og barn såvel som voksne gjør - ofte uten å selv være bevisste på det (Aboud, 1989, Kinzler et al, 2009). 

Med en overhengende fare for å bli utstøtt, er det ingen gåte at vi ønsker aksept. Vi er alle konformister i større eller mindre grad, og vi søker tilhørighet i gruppen(e) der vi føler oss hjemme og/eller som aksepterer oss inn i varmen.

Å vurdere et individs fysiske utseende, inkludert kulturelle markører som klær, smykker etc. er den raskeste og mest umiddelbare måten vi kan plassere andre i inn eller utgrupper. Har man det riktige utseendet, blir man kanskje akseptert inn i gruppen. Har man ikke det, øker faren for at man står alene.

Om Påfugler og Menn

"Skjønnhet er i øynene som ser", er et uttrykk mange er kjent med. Mer informativt er det å si at hva som anses som vakkert og tiltrekkende, bestemmes av arten til den som ser. Hva vi mennesker anser som vakkert er relativt innenfor visse rammer, men denne fleksibiliteten har grenser. Man kan ikke peke på en tid eller et samfunn der kvinner på 70+ ble ansett som mer seksuelt attraktive enn kvinner på 25, eller der høye menn ble sett på som mindre attraktive enn svært korte. Som Matt Ridley (1993) skriver: "Om skjønnhet handler om mote, hvorfor har aldri rynkete hud, grått hår og hårete rygger vært "en vogue"?" En anerkjennelse av at vi er overfladiske, er dog ikke ekvivalenten av å forfekte og promotere denne delen av oss som ønskelig og dydig.

Vi sikrer vår overlevelse ved å unngå sykdom, parasitter, rovdyr, dårlig vær - og ved å ha sex. Som Charles Darwin påpekte i The Descent of Man, er enhver art avhengig av å tiltrekke seg villige partnere og sette avkom til verden for å sikre artens overlevelse. Denne prosessen kalles "seksuell seleksjon", og det er i særdeleshet hannen som fremviser ekstravagante fysiske trekk, kalt "fitness indikatorer" for å tiltrekke seg hunnens oppmerksomhet. Er man en påfugl-hann er man "hot" om man kan fremvise en overdådig fjærprakt og på den måte tiltrekke seg medlemmer av det motsatte kjønn.

Vi mennesker har også utviklet et utall slike fitness indikatorer; kvinner i vår tid har større bryster enn alle andre primater, selv om dette ikke har noen åpenbar praktisk funksjon. Det samme gjelder timeglassfigur og runde bakender, og studier i flere kulturer har vist at menn synes det er svært attraktivt når kvinner har en midje som måler 70% av hofteomfanget, og at en viss fettmengde på kvinners hofter er et universelt fruktbarhetssignal. Også kvinner leter etter fitnessindikatorer hos det motsatte kjønn, og favoriserer menn med smale hofter og brede skuldre (Walter, C. 2013).

På grunn av de subtile signalene de sender til mulige partnere, har evolusjonsprosessen gjennom flere hundre tusen år favorisert homo sapiens med disse egenskapene av den enkle grunn at de er nøyaktige helseindikatorer. Deres avkom overlevde, fant partnere, og videreførte de samme genene til neste generasjon (Walter, C. 2013). Gjenta til du når 2014 og legg så hele skylden på motedesignere og ukeblader.

Menneskets forkjærlighet for symmetriske ansikter, glatt hud, hvite tenner og tykt hår er også sterk, og mange tror vi utvikler denne forkjærligheten gjennom påvirkning fra miljøet rundt oss. Studier tyder på at til og med babyer foretrekker omsorgspersoner vi vil regne som fysisk attraktive. Collegestudenter i USA, etter å ha uttalt at alle babyer ser like ut, viser seg å foretrekke babyer som anses som vakre, noe som speiles i mødres adferd mot sine førstefødte. Barn i barneskolealder behandler fysisk attraktive jevnaldrende bedre enn de som anses som mindre attraktive, og 6 mnd gamle babyer ser lenger på bilder av fysisk attraktive voksne, uavhengig hudfarge og etnisk bakgrunn (Langlois, 2000). Dessverre metastaserer vår preferanse for "det vakre" også til hvordan vi vurderer et menneske som helhet, og både barn og voksne vurderer attraktive mennesker som mer moralsk oppegående, kompetente og intelligente enn sine mindre attraktive likemenn.

Ingen av de overnevnte studiene sier at vår forkjærlighet for skjønnhet på noen som helst måte er "bra" eller hensiktsmessig for å skape et godt samfunn i 2014. Det samme gjelder følelsene vi har om mennesker som på en eller annen måte ikke er like oss selv. Å si at noe er bra ettersom det er naturlig er definisjonen på den naturalistiske feilslutning, og er et deprimerende utbredt eksempel på dårlig tenkning. Vi har i oss svært mange elementer som er like naturlige som de er skadelige, og vi må først anerkjenne at vi har disse tilbøyelighetene i oss for så å overkjøre dem etter beste evne.

Artenes Dans

En mannlig fitnessutøver står på scenen. En god prosentandel av tilskuerne er unge kvinner som klapper og plystrer mot scenen. Mannen fremviser brede skuldre, definert muskulatur, smal midje, gyllenbrun og plettfri hud, kritthvite tenner og en selvsikker gange. Han innehar et imponerende knippe fitness-indikatorer, og det hele er urovekkende likt paradisfugl-hannens dans for å vinne hunnens gunst. Som paradisfuglen, er mannen på scenen på ingen måte garantert hverken heder, ære eller reproduksjon ettersom andre hanner står i kulissene, klare for å overgå ham. Det kan tenkes at både mannen på scenen, såvel som de mest intelligente av våre slektninger i dyreverdenen, ikke trives med denne kampen for anerkjennelse fra det motsatte kjønn. Like fullt er kampen for anerkjennelse, for aksept, for gruppetilhørighet og for reproduksjonsmuligheter et faktum for oss alle. 

Det finnes godt evidensgrunnlag for å si at vår hang til å dele mennesker inn i grupper vi liker eller ikke liker, det at vi tror vår arts "barnesykdommer" er samfunnsskapte, samt våre tanker om hva som er vakkert og hvorfor vi vektlegger det så sterkt, alle har har en biologisk basis. Vi aper har ridd på evolusjonsbølgen gjennom millioner av år, og våre tanker om oss selv som absolutt selvbestemte skapninger - sans noen iboende natur, utsettes stadig for fornærmelser fra virkeligheten. Som andre primater, konkurrerer homo sapiens medlemmer mot hverandre om status, ressurser og reproduksjonsrettigheter. Om vi er klar over det eller ikke, er vi alle med i evolusjonskappløpet - kampen for overlevelse og reproduksjon - altså kampen om evolusjonær fitness. Våre negative egenskaper, såvel som de positive (det Abraham Lincoln kalte "vår naturs bedre engler"), kan moduleres av samfunnet vi skaper, men vi må samtidig forstå at vår natur ikke er uendelig formbar og at vi må spille på lag med den - ikke fornekte den.

Vi er ikke under vår naturs absolutte kontroll, som en marionette styres av en uberegnelig hånd. Likevel, å vedkjenne at vi ikke er så frie som vi skulle ønske vi var kan hjelpe oss å ha et sobert syn på oss selv og, når vi skaper samfunnet, iverksette hensiktsmessige tiltak som anerkjenner vår natur som et faktum. I første omgang kan det hjelpe å innse når man står og bjeffer under feil tre. 

Referanser:
1. Aboud, F.E. (1989). Children and Prejudice. Cambridge, Mass.: Blackwell.
1. Dawkins, R. The Selfish Gene: 30th anniversary Edition. OUP Oxford
2. Kinzler, et al (2009). Accent Trumps Race In Guiding Children's Social Preferences. Social Cognition, 27, 623-34.
3. Langlois et al (2000). Maxims Or Myths of Beauty? A Meta-analytic and Theoretical Review. Psychological Bulletin 126. http://www1.psych.purdue.edu/~willia55/392F-'06/Langlois.pdf
4. Pinker, S. (2003). The Blank Slate: The Modern Denial of Human Nature. Penguin; New Ed edition
5. Ridley, M. (1994). The Red Queen: Sex and the Evolution of Human Nature. Penguin; New Ed edition
6. Shermer, M. (2011). The Believing Brain: From Ghosts and Gods to Politics and Conspiracies---How We Construct Beliefs and Reinforce Them as Truths. Times Books.
7. Tajfel, H. (1981). Human Groups and Social Categories. New York: Cambridge University Press.
8. Walter, C. (2013). Last Ape Standing: The Seven-Million-Year Story of How and Why We Survived. Walker Books; 1 edition