Husker før: da var det album, ikke singler. en singel var bare noe som kom som perler på en snor for å holde interessen. Store album generte gjerne fire-fem singler, og Thriller hadde vel åtte-ni store singler i sin tid.
Nå til dags virker det som om det bare er om å gjøre å få en hit, og så presser vi ut en plate. For den blir kjøpt selv om det bare er en eller to sanger som er ok, mens resten er ferdigmalt dritt
En av de store epokene i mitt liv var midten av åttitallet. Her følger noen av mine favorittplater fra den tiden
hele plata er kanon, og åtte av disse sangene husker jeg som "store" sanger.
"Born in the U.S.A." 1984
"Cover Me"
"Darlington County"
"Working on the Highway"
"Downbound Train"
"I'm on Fire"
"No Surrender"
"Bobby Jean"
"I'm Goin' Down"
"Glory Days"
"Dancing in the Dark"
"My Hometown"
Bryan Adams: reckless 1984
fem kanonsanger av ti og resten bra.
Ain't Gonna Cry
Heaven
It's Only Love
Kids Wanna Rock
Long Gone
One Night Love Affair
Run To You
She's Only Happy When She's Dancing
Somebody
Summer Of '69
perfekt stranger med Deep Purple 1984. Sju av ti sanger er kanon.
Knocking At Your Back Door
Under The Gun
Nobody's Home
Mean Streak
Perfect Strangers
A Gypsy's Kiss
Wasted Sunsets
Hungry Daze
Not Responsible
Son Of Alerik
Dette er tre av mine favorittplater, i alle fall fra 1984. Og alle tre er suverne på hver sin måte. Og felles for dem alle: jeg satt dem på, hørte hele og det gjenntok seg gang på gang. Du spolte ikke sånne plater, for hele plata var et helstøpt, gjennomtekt konsept. Det var ikke sånn at ok, der har vi hitten. La oss kjøpe sju sanger av et eller annet byrå, og så klasker vi ut plata
Det å lage en plate, heller enn en hit føler jeg er sjelden kunst, selv om System of a Down og Wolfmother levere med Mezmerize og Wolfmother.
Ping Floyd er vel det beste eksempelet jeg har
meddle
animals
Wish you were here
Dark side of the moon
the wall
The final cut
ikke mange hits, men ikke så mange dårlig sanger heller. Solgte i bøtter og spann også, så hits er vel ikke alt man trenger. Vist alle sangene er fantatiske så selger platene.
Iron Maiden og Judas Priest er også gode eksempler
The Number of the Beast
Piece of Mind
Powerslave
Somewhere in Time
Seventh Son of a Seventh Son
Judas på sin side har en lang liste, jeg gidder ikke nevne alle
Turbo
Ram it down
Painkiller
Helstøpte album der plata sto i fokus, ikke enkelte sanger. Du satt dem på, hørte igjenom. Smilte og betynte på nytt.
Det finnes utallige eksempler
Beach Boys:
Superalbumet Pet Sounds, som satte en ny standard for pop.
Smile, som nesten tok knekken på Brian Wilson, men som kom til slutt etter over 35 år in the making.
Beatles med Sgt Peppers lonley hearts club band og Revolver. Trendsettende, psykadelisk og fantastisk bra. Ryktene vil ha det til at når Brian Wilson skulle overgå seg selv på Smile var det Sgt. Pepper som fikk det til å bikke over. han regna med han ikke kunne overgå det.
Meat Loaf med bat out of hell og Dead Ringer. Sykt og pompøst, og fengende som faen.
Solgte i bøtter og spann, Meat Loaf gav alt, holdt på å dø av astma på scenen flere ganger, havna i rettsaker, ble slått konkurs. Lå langt nede før hans slo til bake med et overraskende helstøpt album på nittitallet: bat 2
Cat Steven som satte en standard for pop på syttitallet som vansklig kan overgås. Tea for the Tillerman, Teaser and the Firecat, Catch Bull at Four og Buddha and the Chocolate Box leverte en lang rekke perler, før han gav seg religionen i vold.
Dimmu Borgir setter norsk metall på kartet. hardt og symfonisisk, brutalt og vakkert.
Death Cult Armageddon, Enthrone Darkness Triumphant, Puritanical Euphoric Misanthropia og Spiritual Black Dimensions. fantastisk symfonisk og helskaplig.
og Satyricon. hardt, brutalt, alltid i utvikling og fantastisk aggresivt
Nemesis Divina, Rebel Extravaganza, Volcano, Now, Diabolical: Album etter album av psykt høy kvalitet.
Og helt i andre enden. En Cash på randen av døden slår til og lager American 4- The man comes around. Garantert den beste coverplaten som blir lagd. Johnny Cash er gammal, du kan høre døden komme, men han levere tolkinger av alt fra Nine Inch Nails, Depeche Mode og Eagles. og i alle tilfellene sparker han røv. Suverent.
Skal vi ha mer pop kan man ikke komme unna Simon and Garfunkel.
Wednesday Morning, 3 A.M., Sounds of Silence, Parsley, Sage, Rosemary and Thyme og ikke minst monsteret Bridge over Troubled Water: Perfekte popperler alle som en.
jeg kunne holdt på lenge sånn, men nå stopper jeg for nå
