Har fått reflektert litt over turen til Canada i det siste.. ting har begynt å roe seg, mange underlige og spesielt minneverdige øyeblikk har komt til minne.
Noe av det mest spesielle var, at å prate med Ed Coan, Brian Siders og mange av de andre storhetene innen styrkeløft de siste 15 årene, virket helt naturlig. Jeg har sittet i timesvis å sett på video av de løfte i mange måneder, ja ett par år, før jeg i det hele tatt tenkte på å reise til ett VM i styrkeløft. Jeg har forgudet de. De har hatt status som konger og guder i styrkeløft verden, men likevel, virket det helt naturlig å prate med de. Jeg skal innrømme når jeg hilste på Brian første gang, så banket hjertet mitt som det aldri hadde gjort før av nervøsitet. Ikke etter en tung fotballkamp (i fotballtiden for 2 år siden) banket det så mye som det gjorde når jeg gikk opp til han. Men, under senere samtaler så virket det mer naturlig.
Når jeg besøkte han på hotellrommet og det var bare jeg og han der, så va jeg såklart nervøs. Men, når han begynte å spørre meg hvor jeg trente, hvilken musikk jeg likte og litt andre spørsmål, så ble jeg ganske rolig. Jeg er utrolig glad for at det ikke er så utbredt med slike primadonna nykker i styrkeløfttoppen. Hadde vært synd om han ignorerte folk og slikt. Jeg tør påstå at ingen som er så kjent som Siders i styrkeverden, er en så hyggelig kar. Jordnær, trivelig og vennlig. Dette var det flere som påpekte. Doug, som er medhjelperen til Brian, og trener med han, inviterte meg over til å trene med de. Håper jeg virkelig får oppfylt den drømmen en dag.
Jeg oppfyllte Canada turen, så hvorfor ikke en treningsuke i USA?