*HELLmik* hvilken åpenbaring (tar forbehold om at utrykket ikke stemmer ) har det som fikk deg til og bli kristen ?
Jeg har sagt det før, men kan godt si det igjen
Det var ikke en "åpenbaring", det var ikke noe jeg "så", så valgte jeg å tro på det jeg "så". Jeg var en temmelig deprimert tenåring som stengte meg helt ute fra verden, satt bare inne å spilte på PC`n. Kunne gjerne sitte 10-12timer om dagen å bare spille. (Ja jeg var en bitteliten pingle i den tiden)
Jeg hadde to "gode" venner, han ene hadde en far som var alkoholiker, å han andre hadde en far som hadde banka ungene\kona si, og tok selvmord. (Sistnevnte begynte på stoff i veldig ung alder)
Det var livet mitt, å jeg var bare kling likegyldig til livet å alt.
For å korte inn var jeg med mine foreldre på en kristent sommerstevne (foreldrene mine har alltid vært kristne). Jeg var med fordi jeg ikke fikk lov å være hjemme alene (stolte ikke på meg), så var det ett par slektninger som jeg kunne treffe der borte (Hamar, "Hedmarktoppen").
En fetter av meg overtalte meg til å bli med inn litt på en av møtene der, jeg brydde meg egentlig ikke, sitte der inne eller ute var ett fett.
På dette møtet kjente jeg en utrolig "dragning", jeg kjente det var noe i "atmosfæren" som jeg lengtet etter- kjærlighet, mening, kraft, alt det jeg ikke hadde. Så satt jeg å kjempet med meg selv hele møtet, å bestemte meg til slutt for å se om det virkelig var Gud, jeg hadde jo ingenting å tape (livet mitt sugde maks)
Jeg gikk frem (skjelvende) for å bli bedt for, jeg gikk ikke med en gang, jeg ventet til flere var fremme til forbønn, slik at jeg bare kunne "blande meg inn", uten å bli sett. Når jeg sto der fremme kom det en fyr som skulle be for meg, å han spurte hva det gjaldt- å jeg husker ikke hva jeg sa, tror ikke jeg fikk ut så mange ord- tror han bare spurte om jeg ville ha ett møte med Jesus, så bare nikket jeg på hodet.
Her fikk jeg ett møte med Gud, Den hellige Ånd kom inn med sin kjærlighet, å gjorde en "hjerte transplantasjon" (kan ikke forklare det på annen måte). Når jeg "kom til meg selv" sto jeg bare å gråt, å det var en stor våt flekk på t-shorta, så jeg hadde tydlegivis grått en stund. Dette var det første som fikk meg til å spontant innse at det var noe "galt", for jeg gråt aldri, ikke når jeg fikk vondt heller. (Husker jeg fikk noe i øyet en gang i klasserommet, så det begynte å renne fra det ene øyet, da sprang jeg ut å gjemte meg på dassen, for jeg ville ikke at noen skulle se at det kom tårer ut av mitt øye)
Når jeg gikk ut var jeg så lett som en fjær, jeg var så full av kjærlighet (beruset faktisk), jeg klemte fremmede mennesker som gikk forbi meg, jeg forstod ikke hva som hadde skjedd..
Jeg visste for første gang at Jesus elsket meg, å at han hadde tatt meg inn i samfunnet med han. Jeg lever daglig med Jesus, å opplevd masse spennende med han!
Kanskje jeg ikke blir så rik på penger å får den store "anerkjennelsen" som er så høyt opphøyede idealer i verden, men jeg kan når som helst gå inn på rommet mitt å bare "være" med Jesus. Kristendom, det er å ha en kjærlighets affære med Jesus, det er å være barn av Gud, det er å være en kanal for Guds kraft, det er å lengte etter en himmel-ikke frykte for en død...Som Trevor har jeg også opplevd masse ting sammen med Jesus, selv har jeg hatt møter der Gud har forvandlet livet til "tomme" ten-åringer, jeg har bedt for syke som har blitt helbredet (har også bedt for folk som ikke har blitt helbredet, alt skjer i den rette tid), har aldri sett engler, men uheldigvis har jeg støtet borti 2 demoner..Jeg har ikke ett fnugg av tvil på verken Jesus eller den åndelige virkelighet, det er erfaringer jeg har hele tiden..
