Trenerrollen

Undervisningsprinsippene

De viktigste undervisningsprinsippene er samlet i et felles navn; KAMPVISE. Navnet er satt sammen av forbokstaven til åtte sentrale prinsipper. Kort fortalt går det ut på at treneren skal tilrettelegge treningene slik at de oppfattes konkret nok til at utøverne forstår hva som skal gjøres. En selvfølge er også at utøverne skal være i en form for aktivitet i løpet av treningen, og aktivitetene må være motiverende for at utøveren skal ønske å gjennomføre dem. For at utøverne skal kunne utvikle seg så stilles det høye krav til en jevn progresjon, slik at utøverne hele tiden blir bedre på det de trener på. Man må også ha variasjon i treningen for å holde utøverne motiverte og engasjerte. Ingen utøvere er identiske, derfor må treneren individualisere og tilpasse treningen til hver enkelt utøver. En viktig del av trenerens jobb er å skape sosialisering i gruppa. Jo bedre gruppa samarbeider, jo bedre trives utøverne. Til slutt er det viktig at treneren evaluerer utøvernes innstilling, utførelse og fremgang (Brattenborg og Enbebretsen 2007:89-110). Av disse prinsippene mener jeg at konkretisering, motivasjon, progresjon og variasjon er de mest relaterte for utviklingen av utøvere, og ønsker derfor å fokusere på disse.

Konkretisering

For at treneren skal få fram budskapet sitt er det viktig med konkretisering. Her bør treneren både forklare og illustrere hvordan aktiviteten/teknikken skal gjennomføres. Her er det vanlig at treneren bruker en deduktiv undervisningsmetode, altså en instruksjonsmetode. I for eksempel turn vil vi ved bruk av deduktiv metode instruere eleven i å utføre hodestående, for så å la ham/henne arbeide videre med denne teknikken (Brattenborg og Engebretsen 2010:114). Et eksempel på hvordan man kan konkretisere er å bruke undervisningsmetoden HEL-DEL-HEL. Her utfører utøveren først hele øvelsen, så deretter å dele den opp i deløvelser, for så til slutt utføre hele øvelsen igjen når utøveren mestrer delene. Denne undervisningsmetoden brukes ofte i innlæring av rene tekniske ferdigheter, slik som lengde- og høydehopp, spydkast og hodestående (Brattenborg og Engebretsen 2007:90). I for eksempel spydkast så har du både en teknikk du må kunne utføre i tilløpet, stemmet og i kastet. Derfor er det gunstig å øve på en del av gangen. Men ved en slik måte å undervise på kan det bli meget demotiverende for utøverne med tanke på arbeidsoppgaver. Utøverne blir hele tiden fortalt nøyaktig hva de skal gjøre, uten at de har noen innflytelse på læringen. Dette skaper mindre nærhet og mer distanse mellom teori og praksis. Dette kan støttes opp mot Brattenborg og Engebretsen sitt avsnitt om de svake sidene ved deduktiv undervisningsmetode: "Det vil si at den deduktive metoden kan skape mer distanse enn nærhet mellom teori og praksis. Den fokuserer mer på mål enn på prosess, og elevene kan bli mindre motiverte for arbeidsoppgavene på grunn av liten medvirkning på valg av nettopp arbeidsoppgaver" (Brattenborg og Engebretsen 2010:117).

I stedet kan treneren bruke en induktiv metode å undervise på. Induktiv metode kan for eksempel være i dette tilfellet at utøveren skal komme fram til den mest effektive måten å sentre en langpasning på. Han/hun prøver forskjellige måter å sentre på(både med innside/utside/rist). Noen måter blir forkastet, mens andre bringes med i videre forsøk. Utøveren leder seg altså selv inn i fagstoffet og arbeidsoppgavene. Treneren er imidlertid ikke passiv, men inntar en mer veiledende rolle enn en instruktørrolle (Brattenborg og Engebretsen 2010:114). Induktiv metode er altså problemløsende læring ved at utøveren løser en gitt problemstilling gjennom praktisk arbeid med mange forsøk og prøving og feiling, og oppdagende læring ved at man forhåpentligvis oppdager løsninger på problemstillingen (Brattenborg og Engebretsen 2010:115). Ved å bruke en induktiv måte å undervise på gjør at prosessen tar lang tid. Undervisningsmetoden er tidkrevende. Utøveren må utforske og skaffe seg tilstrekkelig erfaring, og det tar tid. Dette støttes opp mot Brattenborg og Engebretsen sitt avsnitt om de svake sidene ved induktiv undervisningsmetode (2010:116). Induktiv undervisningsmetode har også flere positive sider. Utøverens motivasjon vil øke ved at metoden tilrettelegger til at utøveren skal utforske og oppnå forståelse. Metoden bygger også på et nært forhold mellom praktisk arbeid og teori. Problemløsningsmetoden bygger på at utøveren i stor grad finner fram til kunnskapen på egen hånd, hjulpet av en veiledende trener. Dette fører gjerne til at kunnskapen til utøveren sitter bedre (Brattenborg og Engebretsen 2010:116).
Jeg mener at treneren bør bruke begge disse metodene. Særlig i teknikkrelaterte øvelser som spydkast bør treneren være konkret og bruke HEL-DEL-HEL-metoden, slik at utøveren kan trene på de ulike delmomentene hver for seg. Mens i for eksempel fotball så trenger ikke treneren å være like konkret, og utøverne kan prøve å utføre øvelsen selv, slik at de selv oppdager hva som er best. Ved å bruke begge undervisningsmetodene får man variasjon i treningen, noe som er meget viktig for både framgang og motivasjon. Man bør variere mellom hvordan undervisningen organiseres, hvordan utøverne arbeider, og hvordan man framstår som trenere (Brattenborg og Engebretsen 2010:117).

Motivasjon

For at utøverne skal bli utviklet i idretten og derigjennom oppnå sportslige resultater, trenger utøverne en indre motivasjon til å satse på idretten sin. Den franske agronomen Max Ringelmann gjorde et forsøk i tautrekking hvor han undersøkte en persons individuelle prestasjon, sammenliknet med prestasjonen når de arbeidet i grupper. Resultatene var banebrytende, fordi hver enkelt utøver presterte dårligere når de arbeidet i grupper, enn hva de gjorde når de arbeidet alene. Dette forsøket fikk benevnelsen Ringelmann-effekten (Sigmundsson og Ingebrigtsen 2006:117). I 1974 moderniserte Ingham, Levinger, Graves og Peckham Ringelmann-effekten. Ikke overraskende fant de tilnærmet like resultater som Ringelmann; økt gruppestørrelse reduserer innsatsen. Men i tillegg gjennomførte de et eksperiment for å undersøke om reduksjonen kunne forklares ved koordinasjonssvikt eller motivasjonssvikt. Dette gjorde de ved å "lure" forsøkspersonene med at de jobbet i grupper, når de egentlig jobbet alene. Resultatene var igjen nesten identiske med foregående, og de konkluderte med at prestasjonsnedgangen var knyttet til motivasjonssvikt. Det er dette som har fått betegnelsen sosial loffing. "Sosial loffing blir definert som en reduksjon i innsats forårsaket av svakere motivasjon når de jobber i grupper sammenlignet med når de jobber individuelt" (Sigmundsson og Ingebrigtsen 2006:117-118).

For at utøvere som ønsker å satse skal oppnå gode sportslige resultater, særlig i lagidretter, må sosial loffing reduseres. Det finnes mange tiltak som kan iverksettes for å redusere dette. En av trenerens oppgaver er å finne oppgaver som utøverne føler er meningsfulle, og som de kan bli bedre av. Hvis utøverne finner oppgavene de får meningsløse, øker også sosial loffing. Utøverne må altså få oppgaver som er meningsfulle og som hjelper gruppa til å prestere bedre sammen. Med dette vil sosial loffing reduseres. Dette kan støttes opp mot en metastudie gjort av Karan og Williams i 1993 hvor oppgavens verdi ble spesielt tydelig (Sigmundsson og Ingebrigtsen 2006:118). En annen faktor som kan være med på å redusere sosial loffing er gruppekohesjonen. Er samholdet og trivselen i gruppa bra, reduseres sosial loffing. Da er det viktig at treneren legger til rette for å øke gruppekohesjonen. Treneren kan øke gruppekohesjonen ved for eksempel å arrangere sosiale turer og arrangementer. Treneren kan også utvikle og tildele hver enkelt utøver roller, og understreke viktigheten av rollene for lagets prestasjoner. Slik kan utøverne få en følelse av ansvar for gruppens prestasjoner, noe som gjør at alle er med på å yte maksimalt. Treneren kan også utvikle utfordrende og realistiske mål, hvor de belønnes når målene er satt. Dette gir utøverne en motivasjon til å arbeide sammen om å nå disse målene. Utøverne kan også bidra til å øke gruppekohesjonen. Utøverne bør bli ordentlig kjent med hverandre, slik at de vet hvor de har hverandre og kan være åpen og ærlige ovenfor hverandre. De bør også hele tiden hjelpe hverandre og gi oppmuntrende tilbakemeldinger. De bør på en positiv måte fortelle hverandre hva de kan gjøre annerledes for at gruppen skal prestere bedre. Å redusere sosial loffing ved at gruppekohesjonen er høy ble også tydelig i metastudien fra 1993 (Sigmundsson og Ingebrigtsen 2006:118).

Progresjon

Progresjon er et prinsipp som handler om utvikling som skjer jevnt over en viss periode. "Progresjon vil altså si en gradvis utvikling i et naturlig tempo" (Brattenborg og Engebretsen 2007:100). Utøvere som ønsker å oppnå sportslige resultater er avhengig av en god progresjon. Progresjon vil spesielt være naturlig i øvelser og bevegelser som er ferdighetsrettet og teknikkpreget. Den vanligste innlæringsmåten av en teknikk eller ferdighet er å dele de opp i flere sekvenser. Hvis vi tar et eksempel med hodestående i turn, så kan utøveren først utføre den inn mot en vegg. Deretter uten vegg, men med en person som støtter føttene hvis man er ustabil. Videre progresjon kan være at utøveren utfører hodestående helt alene uten hjelp. Dette er altså en progresjon hvor utøveren starter med det enkle og bygger på med vanskeligere øvelser til han/hun mestrer hele teknikken eller ferdigheten selv (Brattenborg og Engebretsen 2007:104). En annen metode for progresjon, er som nevnt tidligere HEL-DEL-HEL-metoden, hvor man øver på de ulike delelementene, som til slutt settes sammen til én øvelse.

Begge disse innlæringsmetodene brukes for å oppnå god progresjon. Men hvilken egner seg best for å utvikle utøverne best mulig? Dette avhenger selvfølgelig av hvilken idrett man utøver. Hvis vi for eksempel tar hodestående i turn så egner vanlig progresjon seg best. Dette på grunn av at det ikke finnes mange tekniske delmomenter i denne øvelsen. Du skal kun komme deg opp i hodestående, og stå der. Mens i spydkast egner HEL-DEL-HEL-metoden seg best. Her er det mange tekniske delmomenter i en og samme øvelse som trenger å trenes på. Derfor kan vi si at vanlig progresjon egner seg best i ikke-tekniske øvelser, mens HEL-DEL-HEL-metoden egner seg best i tekniske øvelser med mange delmomenter.

Variasjon

For at utøverne skal være motiverte til å satse på idretten sin, må treneren variere treningen. Dette kan man gjøre ved å variere øvelsene og arbeidsmetodene. Dette støttes opp mot prinsippet om variasjon, hvor variasjon er gunstig med tanke på å utvikle en bred og variert bevegelseserfaring, og ikke minst gunstig for å holde motivasjonen til utøverne oppe (Brattenborg og Engebretsen 2007:105). Hvis man for eksempel på fotballtreningen kun utøver spillsekvens, uten noen form for teknikktrening, vil ikke utøverne utvikle seg teknisk sett. Hvis en utøver i spillsekvensen alltid treffer feil på ballen når han/hun skal skyte, så er ikke teknikkinnlæringen i skudd bra nok. Da må treneren tilrettelegge for teknikkinnlæring i skudd i rolige omgivelser uten noen form for spillaktivitet. Når teknikken er innlært, så kan treneren gå tilbake til spillsekvensen igjen for å se om utøverne mestrer det. Men man må som trener også være forsiktig med å variere treningen for mye. Hvis man hele tiden kommer med nye øvelser og nye måter å gjøre en øvelse på, blir det for mye for utøverne å konsentrere seg om. Dette vil slå negativt ut på utøverne og de vil få vanskeligheter med å lære seg øvelsene ordentlig. Derfor er det viktig å ha en balanse mellom for mye og for lite variasjon. Dette kan gjøres ved å ha noen faste øvelser hver trening, i tillegg til at man varierer mellom noen øvelser fra trening til trening.

I denne artikkelen har vi sett at ved bruk av treningsprinsippene kan treneren utvikle utøvere som ønsker å satse. Vi har funnet ut at det er gunstig med konkretisering i teknikkrelaterte idretter, men ugunstig i idretter som ikke er tekniske. Vi har også sett at utøverens svake prestasjon i gruppeidretter skyldes motivasjonssvikt, og at dette kalles sosial loffing. Vi har funnet ut at sosial loffing kan reduseres ved at utøverne får meningsfulle oppgaver, og at gruppekohesjonen økes. Når det gjelder progresjon ser vi at vanlig progresjon er gunstig i øvelser med få delmomenter, mens HEL-DEL-HEL-metoden er gunstig for øvelser med flere delmomenter. Til slutt ser vi at variasjon er en viktig faktor for at utøvere skal kunne utvikles. Man kan både variere øvelsene og arbeidsmetodene, men det viktigste er å finne en balanse mellom for lite og for mye variasjon.