Det finnes da slettes ikke kvinnediskriminering i Norge.
FN har i mange år arbeidet for en rettighetsbasert utviklingspolitikk som setter sammenhengen mellom menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse og utvikling i sentrum. FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner fra 1979, kvinnekonvensjonen (KDK), er det menneskerettighetsinstrument som sterkest vektlegger sammenhengen mellom diskriminering, fattigdom og underutvikling. Fattigdommens kjønnsdimensjon framheves i fortalen til FNs kvinnekonvensjonen som uttrykker ”uro over at når fattigdom rår, er det kvinnene som har dårligst adgang til mat, helsestell, utdanning og opplæring, til sysselsettingsmuligheter og til å få dekket andre behov”. Protokollen til det afrikanske charter (PAC), som utdyper kvinners rettigheter og trådte i kraft i 2005, understreker likestillingsprinsippets betydning for kvinner i utviklingssammenheng.
For å styrke kvinners stilling i utviklingsprosesser, forbyr artikkel 1 i KDK forskjellsbehandling som svekker utøvelsen av ”kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter.” Forbudet utdypes i særlige bestemmelser om helse (artikkel 12), utdanning (artikkel 10), arbeid (artikkel 11), politisk deltakelse (artikkel 7-8), statsborgerskap (artikkel 9), kreditt (artikkel 13), ressurser som jord og vann (artikkel 14) og likestilling i familie og ekteskap (artikkel 16). Artikkel 5 beskytter retten til individuell identitet gjennom et vern mot kjønnsstereotypier. Protokollen til det afrikanske charteret (PAC) utdyper kvinners grunnleggende sivile, politiske, sosiale og økonomiske rettigheter. Den slår fast at kvinners rettigheter etter Protokollen skal tolkes i lys av kvinnekonvensjonen og andre internasjonale menneskerettsinstrumenter.
Reell og formell likestilling
Formålet til kvinnekonvensjonen og protokollen til det afrikanske charteret om kvinners rettigheter, er reell likestilling. Formell likestilling oppnås gjennom lover og tiltak som har en kjønnsnøytral utforming, og gir alle like muligheter på papiret. Reell likestilling følger ikke automatisk av dette. Dette henger sammen med at retten virker inn i en sosial, økonomisk og kulturell kontekst hvor kvinner og menn har ulike forutsetninger for å oppnå sine rettigheter. For å undersøke om det er reell likestilling må man se på de faktiske og praktiske virkningene av lover, virkemidler og praksis. Så kan man vurdere om disse opprettholder eller opphever eksisterende ulikheter mellom kvinner og menn.
Ikke all forskjellsbehandling utgjør ulovlig diskriminering etter KDK. Forskjellsbehandling som har et objektivt formål, og er rimelig og proporsjonal, rammes ikke. Etter artikkel 4.1 kan hensynet til å oppnå reell kjønnslikestilling for kvinner begrunne negativ forskjellsbehandling av menn. Dette henger sammen med at diskriminering av kvinner ofte er et resultat av historiske, sosiale, kulturelle og økonomiske ulikheter. For å komme diskriminering som bunner i slike strukturelle ulikheter til livs, gir artikkel 4.1 i konvensjonen adgang til å vedta ”midlertidige særtiltak som tar sikte på å fremme faktisk likestilling mellom kvinner og menn”.
Direkte og indirekte diskriminering
Både direkte og indirekte diskriminering er forbudt etter KDK. Med direkte diskriminering menes forskjellsbehandling som eksplisitt refererer til kjønn. Handlinger eller regler som ikke åpent er knyttet til kjønn, men som likevel har den virkningen at kvinner stilles ulikt med menn, utgjør indirekte diskriminering. Dette oppstår når kjønnsnøytrale bestemmelser, beslutninger og handlinger slår ulikt ut for kvinner og menn, på grunn av eksisterende biologiske, sosiale, kulturelle og økonomiske forskjeller. Forbudet mot indirekte diskriminering krever derfor at man foretar kompliserte og sammensatte vurderinger av lovers ulike konsekvenser for kvinner og menn.
Diskriminering kan ofte knyttes til kjønnsstereotypier. Forbudet mot å bygge på stereotype kjønnsforestillinger utdypes i artikkel 5 i KDK, som blant annet pålegger staten å arbeide for å avskaffe praksis som bygger på stereotype manns- eller kvinneroller. Protokollen til det afrikanske charteret om kvinners rettigheter har en lignende regel i artikkel 2.2, og gjør det klart at likestilling ikke har vikeplikt for kultur og tradisjon. PAC artikkel 17 er unik i menneskerettighetssammenheng, idet den gir kvinner rett til en positiv kulturell kontekst og til å delta på alle nivåer av politikk som gjelder kulturell utvikling.
Integreringsstrategien
For å oppnå kjønnslikestilling besluttet FNs økonomiske og sosiale råd i 1997 å gjennomføre en kjønnsintegreringsstrategi, ofte betegnet som ”gender mainstreaming”. Slike strategier finnes nå i hele FN-systemet, og skal sikre at det tas hensyn til kvinners rettigheter og likestilling når beslutninger fattes på alle områder. Sikkerhetsrådets resolusjon 1325, fra 2000, trekker prinsippet om kjønnsintegrering inn i fredsprosesser og nasjonsbygging. Kvinner skal i følge resolusjonen sikres beskyttelse og ivaretakelse av egne behov, samt deltakelse og innflytelse i fredsprosesser og i gjenoppbygging etter konflikt.
FNs kvinnekomité
Forbudet mot kjønnsdiskriminering finnes i de aller fleste menneskerettighetskonvensjonene. Kvinnekonvensjonen samler og presiserer dette vernet i ett instrument med ett overvåkingsorgan, FNs kvinnekomité. Konvensjonen er ment som et redskap for rettslig, sosial og kulturell endring. I artikkel 2 forplikter statene seg til å ta i bruk alle egnede virkemidler for å avskaffe diskriminering av kvinner – også diskriminering som begås av andre enn staten, som bedrifter og organisasjoner. Statene holdes ansvarlig for å gjennomføre konvensjonens standarder gjennom plikten til å rapportere til FNs kvinnekomité hvert 4. år.
Handlingsplanen
Den norske stat har gjennom vedtakelsen av Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009 etablert et klart prinsipp for statens opptreden i utviklingssamarbeid med andre stater: Kvinnekonvensjonens standarder skal respekteres og fremmes. Den norske stat må i forlengelsen av dette påse at også sivile bistandsaktører fra sivilsamfunnet som mottar norsk økonomisk støtte følger menneskerettighetene.
