Poenget til Michael Behe var å vise at det er usannsynlig at evolusjosteoriens mekanismer har skapt f.eks. flimmerhåret, da mange komponenter må være til stede på samme tid for at det skal fungere. For det andre så kan alle og enhver komme med teorier på hvordan flimmerhåret, blodkoagulering, ulike innsekter KAN ha utviklet seg, men har de dermed motbevist ikke-reduserbar kompleksitet? De som hevder at ikke-reduserbar kompleksitet er motbevist får komme med motbeviset. Beefcake har kommet med et eksempel på forsøk på motbevis, men så ga jeg motsvaret til Behe selv. Dermed gikk diskusjonen overhodet på de fleste. Jeg synes derfor man skal være forsiktig med å hevde at Behes teorier er motbevist sånn uten videre.
Påstand 8: Noen fenomener viser ikke-reduserbar kompleksitet
Argumentet om såkalt ikke-reduserbar kompleksitet sier at det finnes strukturer som er så komplekse at hvis du fjerner én liten detalj, kollapser de. Følgelig kan de ikke ha utviklet seg, de må være skapt.
Dette argumentet vekket stor oppsikt, da biologen og kreasjonisten Michael Behe la det fram i sin bok «Darwin's Black Box» for noen år siden. Det dreier seg imidlertid bare om en litt mer vitenskapelig lydende variant av metaforene om det halve øyet, den halve vinge – og jetflyet og tornadoen – som vi nevnte over.
Behe arbeier med molekylærbiologi, og mener å ha funnet kjemiske reaksjoner som er både så vitale og kompliserte, at han ikke kan tenke seg at de er utviklet gjennom evolusjon. De kan nemlig ikke fungere uten at alle deler av prosessen er på plass, hevder han. Det eneste alternativet han ser, er dermed at disse prosessene er «designet», slik sjargongen er blant kreasjonister nå for tiden.
Argumentet er imidlertid gammelt som alle hauger, og slett ikke så imponerende som enkelte vil ha det til.
Naturfilosofen William Paley brukte argumentet allerede på 1700-tallet, da han brukte sammenlikningen mellom en blomst og et lommeur for å bevise at Gud skapte verden.
Behe er mer moderne. Hans argument bygges blant annet rundt bakteriecellenes "flageller" og andre cellereaksjoner. Tar du bort et ledd i én av disse mange og lange reaksjonene, og vips er (for eksempel) metabolismen en saga blott, blir det sagt.
Behe trekker for eksempel fram den reaksjonsrekken som produserer c-vitaminer hos pattedyr, men som ikke fungerer hos oss mennesker, fordi vi mangler genet for L-gulono-gamma-laktonoksidase.
Spørsmålet mange kreasjonismekritikere har stilt seg de siste årene er om det virkelig finnes ikke-reduserbare systemer? Og hvis de finnes: Er det utenkelig at de kan ha utviklet seg gjennom darwinistisk evolusjon?
Svaret på begge spørsmålene er "nei".
Selv Behe innrømmer at han er enig i det siste: "Å demonstrere at et system er ikke-reduserbart komplekst beviser ikke at det ikke kan ha utviklet seg gradvis…" skriver han for eksempel på side 94 i Dembskis og Kusiners antologi "Signs of Intelligence: Understanding Intelligent Design" fra 2001, selv om han legger til at han ikke finner det veldig sannsynlig.
Men enda viktigere er spørsmålet om disse systemene virkelig finnes i naturen. De fleste ekte biokjemiske systemer er slett ikke ikke-reduserbare, de inneholder alle mer eller mindre overflødige ledd, og har alle opptil flere overlappende og alternative metabolske veier de kan gå, dersom ett ledd faller ut. Kanskje blir effektiviteten redusert, men organismen fungerer fremdeles.
En metafor som ofte dukker opp når debatten dreier seg inn på Behe og ikke-reduserbar kompleksitet, er den om musefella:
Kan du forestille deg en musefelle som virker, dersom du tar bort en av delene?, spør Behe og hans tilhengere.
Meningen er at du skal svare «Nei». For musefella er "et enkelt system komponert av flere veltilpassede deler som bidrar til dets funksjon, et system som ville slutte å fungere hvis en del blir fjernet", for å sitere Michael Behes bok "Darwin’s Black Box" fra 1996.
Det er derfor vi kan vite at musefella er skapt av et tenkende vesen.
Herfra går tankene til naturen: Kan vi tenke oss noe så vanskelig som for eksempel et øye kan ha utviklet seg? (Se påstanden «Øyet er for komplisert...».)
I boka "God, the Devil and Darwin – A critique of intelligent design theory", skriver fysikeren, astronomen, biologen og filosofen Niall Shanks at siden Det amerikanske patentkontoret ble opprettet i 1838 har det blitt utlyst mer enn 4 400 patenter på musefeller. For tiden dukker det opp cirka 40 nye musefellepatenter årlig. Ti ganger så mange avvises.
For å lette arbeidet med å patentere stadig nye varianter av denne ikke-reduserbart komplekse oppfinnelsen, har patentkontoret opprettet 39 underklasser av musefeller, for eksempel "spiddere", "kvelere", "grillere" og "sprengere".
Og Behes musefelle, den klassiske vi alle tenker på, dukket opp på 1890-tallet, og ble patentert av en John Mast i 1903 (patentnummer 744379). Den er således en teknologisk hybrid hvis historie kan beskrives med modifikasjoner av tidligere løsninger, gjennom en kompleks, historisk evolusjonær prosess.
Går vi med på at Behes musefelleanalogi holder, tvinges vi dermed til å åpne for at naturens designer kanskje også forbedrer sine produkter, for eksempel gjennom evolusjon?
Alt dette, for å vise at musefelleanalogien kanskje ikke er den beste. Vi kan godt tenke oss musefeller i utvikling, akkurat som vi kan forestille oss halve vinger og reduserte øyne.