Tirsdag 14.april 2009Trening på Nidarø TreningssenterBenkpress medium grep, raskt og uten stopp5x60 - 5x60 - 5x90 - 4x110 - 3x120 - 3x125 - 3x125 - 3x125 - 3x125Benkpress med kloss2x152,5 - 2x152,5 - 2x157,5 - 2x157,5 - 2x165 - 2x165Skrå Smalbenk8x90 - 6x110 - 5x117,5 - 5x117,5 - 5x117,5Nedpress triceps12x65 - 12x65 - 12x65FINITODette var en spesiell treningsdag.
Jeg startet med treningen kl.17.15. Rakk å gjøre 3-4 sett før en dame som nylig hadde kommet kom til døren på power-rommet og bare brukte pekefingeren som hun bøyde for å signalisere "kom her...". Hun sa ingenting og jeg syntes det virket så rart. Hun gikk bortover mot resepsjonen og da hun nesten kom fram så måtte jeg bare spørre: "Hva er det for noe?". Jeg trodde jeg skulle hjelpe henne med noe, men hun sa jo ingenting. Så pekte hun inn på uttøyningsrommet vi har og så sa hun: "Det ligger en mann der...".
Jeg så inn på rommet og der lå det en mann på 59 år. Helt livløs. Smått blålig i ansiktet. Fy faen for et sjokk. Jeg hev meg ned på gulvet. Hadde litt panikk det første minuttet. Begynte med munn-til-munn og hjertekompresjoner umiddelbart. Bare minutter tidligere hadde jeg snakket med han og han fortalte at styrketrening var absolutt noe annet enn å gå på ski. For det hadde han også gjort. Og i motsetningen til i fjor så klarte han å holde bedre følge med barnebarna denne påska. Det var styrkeøkningen som var grunn til dette. Det er bare 2-3 måneder siden han startet å trene etter at hans kone som startet i januar fikk "dratt han med seg". Han begynte å elske denne typen trening og var en av mine mest fornøyde kunder.
Plutselig så lå han altså der og jeg var alene med han inne på rommet for å gjennopplive han. Jeg glemte først å sjekke puls og jeg glemte også å klemme for nesen når jeg gjorde innpustene men jeg husket raskt å gjøre dette. Puls kjente jeg imidlertid ikke så jeg pustet og gjort hjertekompresjoner for harde livet. Er ganske sikker på at jeg knakk ribbeina hans på andre hjertekompresjon. 140 kg kroppsvekt og ca. 200 kg benkstyrke er ingen god kombinasjon for skjøre ribbein. Jeg begynte med 2 innpust og 10 hjertekompresjoner og fikk ropt til den dama som fant mannen at hun måtte ringe ambulansen. Jeg sa feilaktig, slik som jeg gjorde da Erina fikk sitt anfall, at hun skulle ringe 112. Med Erina ble vi satt over direkte til ambulansen, men i dette tilfellet så måtte dama legge på telefonen og ringe 113 selv. Merkelig.
Det er veldig slitsomt med hjertekompresjoner i en svært stresset situasjon og når jeg anstrenger meg så får jeg ofte brekningstendenser. Så også her. Da jeg hadde spydd to ganger (væske - ikke vanlig oppkast med mye mat) , det var ikke akkurat delikat å nesten kline med en "gammel" mann som ligger livløs heller, så fikk jeg løpt bort til powerrommet hvor det var en annen kunde som jeg ba om hjelp. Vi fikk fordelt oppgavene slik at han gjorde innpust og jeg gjorde hjertekompresjoner. Vi fikk også lagt han i stabilt sideleie så vi fikk ut væske og slikt fra munnen hans. Jeg hadde sjekket om det var noe i munnen først før jeg begynte hele greia, men det var ikke noe der. Når jeg klemte mye på han så fikk jeg imidlertid opp litt vann etterhvert. Han hadde sikkert drukket fra flasken sin like før han fikk hjertestoppen. Like etter at jeg fikk hjelp av innpusteren hadde dama som fant han fått kontakt med ambulansen og de fortalte at jeg skulle bruke 30 kompresjoner før vi tok to innpust. Dette ble gjort. Det var et helvettes slit med 30 repitisjoner med kun pauser bestående av to innpust. Det ble flere hundre repitisjoner før legepersonellet endelig kom. Det tok vel 5 minutter før de kom. En evighet for oss, men ambulansepersonellet kan nok ikke belastes.
De jobbet febrilsk med mannen og brukte også elektrosjokk for å prøve å få han til live igjen. Jeg måtte bare prøve å gjøre noen sett innimellom for etterhvert kom også politiet. Dette var normal praksis ettersom han det gjaldt var så ung som 59 år. Så ble jeg avhørt.
Livet sto ikke til å redde for legepersonellet men jeg fikk skryt for at jeg hadde gjort "alt riktig". De fortalte at det var flimmer på hjertet når de kom så jeg hadde klart å holde han "delvis" i live. Det var altså håp, men de klarte ikke å starte han opp. Desverre.
Jeg ble tilbudt psykiatrisk hjelp og slikt men fortalte at jeg følte ikke at jeg hadde behov for noe slikt. Selv gikk det bra med meg, men jeg følte med hans kone eller forlovede. Det var hun som hadde "dratt" han med til å begynne på treningsstudio og akkurat denne dagen, den første treningen etter påske, så hadde de kommet sammen på trening. Han hadde imidlertid sykkel med seg noe hun ikke hadde. Derfor så dro hun litt tidligere hjem enn ham for å kunne komme hjem og starte med å lage middagen. Hadde hun hatt sykkel og ventet på mannen sin så hadde hun kanskje ikke mistet han...
Denne kona ble oppringt av helsepersonellet og da hun ankom uttøyningsrommet og så sin mann ligge der død så brøt hun selvsagt ut i gråt. Det var vondt. Allerede før hun kom så var det flere som avbrøt sin trening og bare dro hjem. Når hun kom og brøt ut i gråt var det flere som takket for seg. Det var snakk om at vi kanskje måtte stenge av senteret for dagen, men når alt kom til alt så trengte vi ikke å gjøre det. Jeg håpte nesten at jeg skulle slippe å møte den pårørende konen fordi jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Jeg følte at uansett hva jeg sa så kunne det bli bare feil.
Nå ble mannen båret ut av begravelsesbyrået og kona kom ut en stund etterpå. Det virket som om hun skulle gå rett forbi oss (mor hadde kommet en stund tidligere) i resepsjonen, men så snudde hun bare, så på oss og begynte å gråte igjen. Da gikk mor bort til henne og holdt rundt henne for å trøste henne. Mor gråt også. Og akkurat da følte jeg det som naturlig å gå bort til henne selv. Jeg omfavnet henne og fortalte alt slik jeg hadde opplevd det. Kona tok alt meget bra og takket så mye for innsatsen.
Det var et sterkt møte og hele situasjonen var veldig surrealistisk.
Selve treningen ble jo også veldig spesiell, men jeg fikk gjennomført den. Og treningen gikk meget bra. Jeg følte meg virkelig sterk i dag.
Da jeg kom hjem var det utrolig deilig å bli ropt på av datteren min, Erina, som allerede hadde lagt seg. Hun ville ha kyss på hvert kinn og vann i drikkeflaska si
Det var herlig å se henne lyse mot meg.
Ha det bra.
