Aldeles enig. Uten den mentale biten på plass styrer en rett mot å misslykkes. Det er lett for oss som har "gode" vaner å si til noen med fedmeproblemer at det bare er å kutte ned på ditt eller datt, spise så å så mange måltider pr dag og øke mosjonen. I realiteten er det en monstrøs kamp den enkelte må gå gjennom for å greie dette, og i hvertfall holde ut med det og få det til å bli en vane som en trives med og vil fortsette med.
Et eksempel, om enn dårlig, er de fleste av oss som har gått på såkalt "deff":
Vi har stort sett bra kontroll på kostholdet vårt ellers i året, så en skulle jo tro det var en smal sak å kutte litt her og der, og trimme litt mer, men selv det er en kjempekamp for de fleste. Uten den "tvangen" det ligger i å risikere å drite seg ut på scenen pga dårlig deff ville en ikke hatt en snøballs sjanse i helvete til å greie å bli så hard som en må bli for å bli bra nok - og jeg lover; det er et gedigent ris bak speilet å frykte at en misslykkes forrran en sal full av kritikkere.....
De fleste har nok uansett som mål å holde formen bra etter en slik bøyg, når de først er i kanonform lissom - ca 0% greier det - de blåser opp 10-15 kilo nesten over natta..... En mister lissom all kontroll når målet er nådd. Det samme tror jeg i større eller mindre grad skjer med de som slanker seg med målsetning om å gå ned til en gitt vekt - når de når målet er det lissom noe oppi hodet som sier: "Gosj - jeg greide det! Nå kan jeg endelig leve normalt igjen."......
Jeg tror det krever en slags grunnleggene holdningsendring, eller "indre transformasjon" om du vil. Det er ytterst få som bare ved hjelp av viljestyrke vil klare det over lang tid.
Jeg har erfart dette selv. Jeg har to eksempler på at jeg har gått ned over 15 kg på 4-5 mnd. Den ene gangen pga viljestyrke og kosthold planlagt til minst detalje, og den andre gangen uten bruk av viljestyrke og null planlegging.
Den første gangen var når jeg gikk på en CKD/ketogen/lowcard diett i 5 mnd. 6 dager i uka med karbo under 30 gram, ca 25% protein og 70% fett. Kun fisk, egg, kjøtt, oljer og proteinpulver. Så en dag i uke med oppkarbing på ca 1000 gram karbo, medium protein og lite fett. Dette kjørte jeg helt strikt i 5 mnd og gikk ned 18 kg. Det var forsåvidt ikke noe stort problem for meg å kjøre opplegget, spesielt siden jeg stort sett mistet sultfølelsen, det var greit å bælme olivenolje, og jeg hadde heller ikke store problemer med å spise den samme maten hele tiden. Likvel krevde det en god del viljestyrke å følge opplegget til punkt og prikke.
Den andre gangen var en stund etter at jeg hadde begynt med yoga, og etter å ha lest boka "Healing with whole foods". Da skjedde det noe med meg som plutselig gjorde at all trang til usunn mat, cola og godteri rett og slett forsvant. Plutselig var det helt naturlig å spise mindre, "sunnere", og frekvensen på måltider etc ble plutselig helt uvesentlig. F.eks på lørdagskveldene så spiste jeg en halv økologisk mørk sjokolade uten å føle behov for noe mer, mens det tidligere føltes katastrofalt hvis jeg gikk tom for cola eller potetgull tidlig på kvelden. 1,5 liter cola var minimum, og tanken på å kjøpe kun en halv liter cola var så lattelig at det var helt utenkelig. På ca 4 mnd gikk jeg ned nesten like mye som jeg gikk ned på 5 mnd med CKD. Hovedforskjellen var at denne gangen var det behov for NULL viljestyrke og NULL planlegging. Selv om jeg spiste lite så føltes det ikke slik, jeg følte ikke at jeg manglet noe og det føltes ikke som om jeg gikk på diett. Det var NULL effort. Alt føltes helt naturlig og riktig. Akkurat hva som gjorde alt dette vet jeg ikke, men slik jeg ser det så var det en slags grunnleggende mental/holdningsendring.
