Onsdag 05. mai. 2010:Våkna opp idag uten feber, men er enda veldig tett og hes i stemmen.
Brukte formiddagen fornuftig med oppgaveskriving, men kjente at jeg kom seriøst til å gå på veggene om jeg ikke fikk kommet meg ut iløpet av dagen. Så jeg titta over på bikkja mi, og tenkte at det var vel på tide at han fikk seg en tur ut i skogen.
Det endte da opp i at kl. 1700 tok jeg på meg tursko og kun vanlig halsbånd på bikkja. Var jo langt ifra i god form, og noe trekketur var uaktuelt. Etter at jeg hadde gått i en halvtimes tid og var på tur hjem, så kommer jeg over et skilt om en "rund-løype" på 6 km. "hum hum" tenker jo da denne idiotn av en sta nordlenning, så istede for å merke med løypa og vente til jeg var i form, så legger jeg ut på denne turen.
Etter et stykke var det slutt på tørre fine skogsveier, og det ble myrete og jævli bløtt! Så istede for å være fornufti slo konkurranseinnstinktet mitt inn (PÅ MEG SELV ?!?) at dette SKULLE jeg klare, pusta og pesa meg oppover tunge faen bakker, med tett nese og hes stemme
Så begynte det omsider å gå nedover, "yes nå går vi mot det stedet hvor vi skal vende nesen i riktig retning, slik at vi kommer hjem ikveld", tenkte jeg da.... Kom ned og ut av stien, der var det en hel masse gårder. Så jeg vandra videre på gårdveier og leita etter turstien. Så fant jeg omsider en skogsti, var ikke samme merket på trærne (men kanskje de hadde gått tom for rødt?!), jaja jeg gikk videre. Masse snø her, så så ingen sti, bare fulgte sporene til snøhulemannen.
Plutselig utti ingenmannsland, var det fritt for sne, skog i alle kanter og ingen sti.... Normale og oppegående mennesker ville gått tilbake her, men sta nordlenninger sier "neida, æ går på måfå og håpa æ finn fram", i 25 minutter gikk jeg der og vandra i det jeg trodde var riktig retning. Tilogmed bikkja som sjelden bryr seg om meg på tur titta stressa opp på meg flere ganger "HALLO, ditt dumme krek!! vi har gått oss bort!!". Skal innrømme at den tøffe nordlenningen begynte å pese litt ekstra her og ikke pga influensan, men fordi kl. var 1900 og sola ikke er oppe i all evighet og jeg ante faktisk ikke hvor i faens verden jeg var
Så kl.1910 hører vi noen biler, og omsider ser vi en vei. Denne veien kjente jeg igjen fra en bomtur jeg hadde i høst da jeg var å løpte med Tarek. Jeg kjente lettelse i HELE meg at jeg hadde funnet tilbake til verden
Samtidig kjente jeg bare stresset inni meg fordi " fy faen vi er langt hjemme ifra, og har mega langt igjen!". Resten av turen gikk jeg å så på beina mine mens jeg gikk, fast bestemt på at denne stressa nordlenningen IKKE måtte finne på å løpe for å komme fortere hjem.
KL. 2000 var vi nesten hjemme, slapp bikkja litt og lot han løpe litt fra seg (video på bildeprofilen min), og kl.2045 kunne jeg omsider lukke døra bak meg, og tenke tilbake på eventyret jeg hadde vært med på :
Oppsummert ble dette en tur på
3 timer og 45 minutter.