Vet ikke helt om jeg vil kalle det optisk illusjon, er vel bare negativen som "brenner" seg inn, før du ser negativen som var på svart bakgrunn, på hvit bakgrunn.
Jeg fikk ikke denne til, men jeg er ganske sikker på at resultatet er at man ser figuren i "riktige" farver.
Det er samme mekanisme som med rutemønsteret som spiller inn her gjetter jeg på.
Ved å se på det samme bildet lenge så lader du respetorene (brenner inn som du nevner) med negativbildet av det man skal se til slutt (altså farvebildet).
Med å switche til gråskalabildet skjer følgende. Anta at et område var blått i det første bildet. Øyet har tre reseptorer som tar farve, henholdsvis rød, grønn og blå. I denne perioden får de blå reseptorene masse stimulus og "lader seg opp". Når man switcher til hvitt så får de rød, grønne og blå reseptorene like mye stimulanse (ca., kommer an på farvetemperaturen etc., men det er flisespikkeri).
Det er en treghet i reseptorene, så jeg gjetter på at det følgende skjer: inntil de rød og grønne reseptorene sender fullt signal, så vil man signalet for en posisjon i øyet (se forrige post, den funker somet høypassfilter) bli hvitt inn minus blått ( [1,1,1] - [0,0,1] = [1,1,0] ) som gir rød og grønn stimulus (=gul).
Edit: Leonardo Da Vinci har gnukket litt med å organisere farver, men det var med Newtons verk "Opticks" i 1704 man fikk en bedre forståelse av hvordan blanding av lys foregikk. Newton kom med to farvesirkeler, den første med 7 primærfarver og den andre med 8. Kobberstikkgravøren Jacob Christop Le Blon fant ut at man ikke trengte alle disse farvene, at man greide seg med tre (rød, gul og blå). Videre så var det i 1802 Sir Thomas Young som fant ut (ved å dissikere kuøyne afairc) at man hadde tre typer reseptorer i øyet (rødt, grønt og blått) og ved å stimulere disse tre kunne man gjenskape alle synlige farveopplevelser, altså at prinsippet med primærfarver er et resultat av mennesket fysiologi og ikke fysikken.
Effekten som filmsnutten demonstrerer var det Goethe (den tyske dikteren) som beskrev. Han definerer det som "suksessiv kontrast", Suksessiv kontrast er effekten du får ved å se på en farvet figur mot en sort bakgrunn over en tid, for så å bytte ut denne med en hvit bakgrunn. Du vil da se den samme figuren, men med en slags motsatt farve. En annen effekt Goethe definerte er "simultankontrast", det at man ofte ser den samme motsatte farven på skyggesiden av ting i skarpt sollys. I Goethes verk "Zur Farbenlehre" fra 1810 organiserte dette i en farvesirkel og hadde en fokus på
opplevelsen av farven.
Det ironiske med Goethe er at han selv synes at farveteorien hans var hans viktigste bidrag til verden. Derimot, så er det diktingen han er kjent for i ettertid.
