Jeg blir ikke provosert, jeg synes bare fyren virker dum
Selv er jeg en styrkeløfter med fryktelig tragisk form. Formen er så tragisk at jeg burde ha lagt opp og tenkt på formen, men i stedet så har jeg det bra med meg selv og bryr meg ikke om å imponere noen med bra form. Jeg sjokkerer heller med hvor dårlig formen er
I dag ble jeg nesten sjokkert selv også. Var og badet i ferskvann og 100 meter svømming tok en evighet og gjorde meg fryktelig sliten. For 20 år siden så tok jeg alle svømmemerkene som var, foruten den store svømmehesten i gull fordi jeg ikke turte å stupe fra 5 meter noe jeg gjorde 1-2 år senere, og var en konge på svømming. Det var så vidt jeg klarte å røre på beina etter svømmingen og stuping (fra 1,5 meter der jeg nesten nådde bunnen) og balansen ble veldig dårlig de første sekundene jeg kom opp fra vann. Da jeg etterpå skulle gå 200 meter opp en slakk bakke opp til bilen så var jeg helt skutt. Jeg hadde ikke klart å gå stykket hvis jeg ikke hadde hatt så bra stå-på-vilje som jeg har. Fysisk sett var det et mareritt.
Neste år skal jeg stille på stevnet til Gundersen. Og jeg skal løpe 800 meter. Det er faktisk ikke umulig at jeg ikke klarer å komme i mål, men jeg både tror og håper at jeg skal klare det når jeg er forberedt på det og har mitt eget løpsopplegg klart. Noen kjempetid blir det imidlertid helt sikkert ikke. En kjempes tid tror jeg heller vi sier.
Så i mitt tilfelle har Vadtrutne rett og jeg blir ikke provosert fordi jeg vet han har rett angående meg. Jeg vet også han har rett ift. de fleste av mine kompiser i miljøet, men at han tar feil ift. styrkeløfterne i lettere klasser. Det er nemlig sjelden folk på 140 kg er så veldig allsidige og det er det nok flere grunner til.
Nå skal jeg sitte på rævva og lade opp formen til en styrkeøkt for å ytterligere forbedre mine sterke sider og så driter jeg i resten.
Takk.